Leder: Må få støtte til å stå i stormen
Forskere forventes i økende grad å være engasjerte, nyttige og synlige i offentligheten. Da må også arbeidsgiver både forberede forskerne og støtte dem når det stormer.
Jeg har en morsom og viktig jobb, jeg jobber ordentlig og seriøst og jeg liker å formidle. Men jeg lurte flere ganger på om jeg orket å holde på med dette lenger», forteller Torbjørn Forseth i dette nummeret av Forskningsetikk.
Han er forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og leder i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Over en periode på flere år skal han ha blitt utsatt for hets og sjikane fra oppdrettsnæringen.
I likhet med de andre kollegene ved NINA forsker Forseth på et område preget av interessekonflikter og sterke meninger. Tilsvarende viser den nye boka Kampen om vitenskapeligheten av Mette Andersson hvor krevende det er å drive forskningsformidling på områder som innvandring og migrasjon. Flere av samfunnsforskerne som er intervjuet, forteller om hvor ubehagelig de synes det er å bli skjelt ut i sosiale medier eller i kommentarfelt etter å ha vært synlige i mediene.
Det er forståelig at forskere synes det er skremmende å skulle formidle i en slik debattvirkelighet. Det er også forståelig at noen trekker seg tilbake.
På den andre siden er samfunnet avhengig av modige formidlere som bidrar med kunnskap slik at folk flest og politikere kan ta gode valg. Skal vi vaksinere barna våre? Hvor mye klimagasser er det egentlig greit at Norge slipper ut?
Nylig ble CICERO-forsker Bjørn Samset tildelt Forskningsrådets formidlingspris for sin uredde og tydelige formidling av klimaforskning. Til Forskningsetikk sier Samset at han ønsker seg en ny generasjon formidlere som ikke bare beskriver hvordan noe er, men som tør å veilede og skissere hvilke mulige valg samfunnet har.
Samfunnet trenger flere som Samset. Men skal forskerne ta ansvar og tørre å stå i stormen, må også institusjonene og arbeidsgiverne ta sin del av ansvaret.
Forskerne må få opplæring i formidling og til å delta i samfunnsdebatten. De må få kjennskap til de etiske normene knyttet til formidling. Og de må vite at de har et støtteapparat som står parat når trøkket blir for hardt og de ikke lenger vet om de orker verken å formidle eller å fortsette å forske på det de brenner for.