Åpen tilgang – for og imot
Forskningsrådet har gått i bresjen for den såkalte Plan S: Forskning de finansierer, skal publiseres ved åpen tilgang (Open Access, OA) fra 2020. I stedet for å betale for abonnementer på tidsskrifter, skal forskersamfunnet betale for å publisere artikler. De fleste er enige i visjonen om OA, men uklarheter i planen, krav om full åpen tilgang (gold) og kort frist har vekket sterke reaksjoner. Her er noen av argumentene i debatten.
FOR: Mange forskningsartikler publiseres bak betalings murer. Forlag får godt betalt fra de som vil lese, også offentlig finansiert forskning. Kongstanken ved OA er at all forskning skal være tilgjengelig for alle. Da kan våre beslutninger baseres på all tilgjengelig kunnskap.
IMOT: Det kan bli vanskeligere – ikke minst for lekfolk – å vurdere forskningsartiklers kvalitet i et «OA-regime». I dag setter mange sin lit til såkalte velrenommerte tidsskrifter. En rekke store aktører sier nei til å tilby full åpen tilgang i sine tidsskrift.
FOR: Mange tidsskrifter krever at forfattere overfører opphavsretten til dem ved publisering. Dette legger restriksjoner på muligheten til å bruke og spre forskning videre, og begrenser dermed forskerens frihet. Ved OA-publisering brukes en såkalt creative commons-lisens (CC). Hvem som helst kan bruke, spre og bygge på forskningen, så lenge rettighetshaver siteres.
IMOT: Med CC-lisenser mister forskerne all kontroll over eget stoff. Akademisk frihet innebærer dessuten å publisere hvor man vil. Norge har et register med ca. 26.000 godkjente tidsskrifter (Kanalregisteret). Bare 14 prosent av vitenskapelige tidsskrifter her, og tre prosent av de ledende (nivå 2), tilbyr OA-publisering på gullnivå – varianten som ser ut til å bli kravet i Plan S.
FOR: Prisen for publisering og tilgang blir totalt sett lavere for forskningsinstitusjoner, ifølge Max Planck Digital Library. I dag betales abonnementer tilsvarende 37.000 til 48.000 kr per publiserte artikkel. Publisering gjennom åpen tilgang vil ifølge «alle tilgjengelig bevis» koste godt under 19.300 kr.
IMOT: Med lavere inntekter får tidsskriftene mindre ressurser, blant annet til språkvask, databasedrift og til å sette forskningsfunnene i en kontekst. Tidsskriftene kan ta betalt for redaksjonelt stoff, men dette vil da bli mer utilgjengelig. Hvis tidsskriftet Nature eksempelvis skulle gå over til dekke sine utgifter gjennom en publiseringsavgift, er denne anslått til 250.000 kroner per artikkel.
FOR: Tilgang til forskning demokratiseres. Det kan blant annet gagne forskere i lav-inntektsland som ikke har hatt tilgang gjennom abonnementsløsninger.
IMOT: I et OA-regime skal forfatterne betale for å publisere artikler. Et slikt system kan favorisere etablerte forskere fra pengesterke institusjoner fremfor forskere i lav-inntektsland, frittstående forskere og unge forskere.
FOR: Hvis tidsskriftene får betalt for publisering i stedet for abonnementer, unngår man at forskningsmidler blir brukt på sponsing av andre aktiviteter, som forskningskonferanser for de få utvalgte.
IMOT: Når tidsskriftene får betalt for publisering i stedet for lesing, kan det gi et insentiv til å publisere «hva som helst». Det kan føre til redusert kvalitetskontroll, og til fremvekst av flere useriøse aktører – såkalte røvertidsskrifter.