Barnevernforsker: – Jeg var for forsiktig med Facebook-grupper

Sosiale medier kan gi viktig kunnskap og løfte fram stemmer som ellers ikke kommer fram i samfunnsdebatten. Men kan forskere hente for eksempel ytringer fra åpne disku­sjonsgrupper på Facebook uten samtykke? Hva er den rette framgangs­måten når det gjelder å informere om pågående forskning på internett, og hvordan kan forskeren sikre at de man forsker på, ikke utsettes for skade?

Det er noen av spørsmålene barnevernforsker Edda Stang måtte stille seg. Hun har i sin doktorgrad undersøkt ytringer, diskusjoner og aktivitet i protestgrupper mot norsk barnevern på sosiale medier. Stang, som er universitetslektor ved OsloMet, mener temaet barnevern og sosiale medier er av stor samfunnsmessig betydning.

– Jeg har lenge vært opptatt av den offentlige samtalen om barnevern. Sosiale medier kan muliggjøre at flere stemmer kommer til orde og at flere typer erfaringer kommer fram, sier hun.

Privat i offentligheten

Stang gjorde seg en rekke forskningsetiske erfaringer i arbeidet med doktorgraden. Disse erfaringene beskriver hun i en artikkel i tidsskriftet Qualitative Social Work.

Hun planla å studere seks Facebook-grupper: fire av dem med norske medlemmer, og to internasjonalt rettet med engelsk som språk. Gruppene er store, med over 2500 medlemmer. De er også åpne, og hvem som helst kan gå inn på sidene deres og lese innleggene der.

I utgangspunktet kan alle som deltar i forskning forvente å bli informert, og i noen tilfeller kreves samtykke. Det gjøres imidlertid ofte unntak for offentlige ytringer, så lenge det ikke er risiko for at forskningen kan medføre skade.

På de ulike Facebook-­gruppene om barnevern retter mange av innleggene seg mot offentligheten. Målet er ofte å påpeke feil i avgjørelser og svakheter i systemet. Men samtidig utveksles også ­personlige historier som kanskje ikke er ment for alle.

– Facebook-gruppene jeg studerte, er typiske for tilfeller der det er tvil om materialet man studerer er offentlig eller ikke, sier Stang.

Sårbare kritikere?

Denne tvilen gjør at det ikke er opplagt hvordan en forsker som ønsker å bruke dette materialet skal gå fram, spesielt når det gjelder å informere og å innhente samtykke.

Et annet viktig forskningsetisk hensyn er dessuten spørsmålet om sårbare grupper, som forskerne ifølge etiske retningslinjer skal ta spesielt hensyn til. Er kritikere av norsk barnevern å regne som en sårbar gruppe?

I praksis er det vanskelig å spørre flere tusen medlemmer i en Facebook-gruppe om samtykke. Stang ønsket imidlertid å være så åpen som mulig om sin forskning og ville ikke være en forsker som «tyvlyttet» på sosiale medier.

Hun tok derfor kontakt med de aktuelle Facebook-gruppenes administratorer og presenterte prosjektet. Samtidig ba hun om å få publisere informasjon om at hun ønsket å observere aktiviteten på sidene i fire uker.

I første omgang tok Stang kontakt med to grupper. Dette ga to helt ulike resultater:

I den første gruppa hun kontaktet, sa en administrator ja til å formidle informasjon om prosjektet og ga uttrykk for at det var interessant at noen ville bruke gruppa i forskning. Medlemmer i gruppa kom også med positive kommentarer. Samtidig fikk åpenheten en bieffekt: Hun måtte til en viss grad være aktiv på sidene ved å svare på spørsmål og oppklare misforståelser om forskningsprosjektet.

I den andre gruppa, som er stor og voksende, var det flere administratorer. Stang beskriver hvordan disse uttrykte sterk skepsis etter at hun tok kontakt, særlig mot henne som forsker. Kommentarene fra administratorene advarte mot og var kritiske til forskningsprosjektet. Stang informerte da om at hun ville trekke seg fra gruppa, men før hun kom så langt var forskerprofilen hennes utestengt. Hun mistet dermed tilgang på data fra denne Facebook-gruppa, noe som var et tilbakeslag for forskningsprosjektet.

Måtte endre strategi

Dette satte de forskningsetiske sidene ved prosjektet på spissen. I møtet med de to ulike reaksjonene måtte Stang vurdere hvordan hun skulle gå fram videre. Hun kunne ikke være så åpen som hun opprinnelig ønsket, uten samtidig å risikere å miste viktige data.

– Erfaringene medførte at jeg avsluttet prosessen med å kontakte flere grupper, og jeg endret den videre framgangsmåten, forklarer Stang.

Informasjonen fra den første gruppa ble samlet inn som planlagt, men fra de neste gruppene hentet hun kun inn mer generelle data som gruppas navn og formål og fordeling av ulike typer innlegg. Data fra gruppe nummer to, der administratorene ikke ville ha kontakt, ble ikke med i prosjektet.

– I avhandlingen har jeg bestrebet meg på å trekke fram forskjellige kollektive budskap, slik at enkeltpersoner ikke skal være gjenkjennbare. Det er viktig å vise respekt for de som ytrer seg, sier Stang.

Det har ikke vært aktuelt for henne å bruke sitater fra Facebook-sidene, da disse kan være søkbare på nettet. Unntaket er to tilfeller der hun har fått samtykke fra de det gjelder.

– Hadde vært for forsiktig

I etterkant valgte Stang å gå gjennom erfaringene fra prosjektet og se om noe kunne vært gjort annerledes. Forskerens konklusjon var at hun hadde vært for forsiktig: Facebook-gruppene i hennes studie kan anses som en offentlig arena, og hun kunne ha ivaretatt deltageres integritet på andre måter enn å informere.

Skulle hun begynt helt på nytt, med blanke ark, ville hun gjort det annerledes.

– Jeg har kommet fram til at jeg kunne ha samlet inn poster fra gruppene uten å forsøke å be om tillatelse og uten å legge ut informasjon på Facebook-sidene. Men en slik framgangsmåte ville forutsatt nøye vurdering av enkeltposter, fremholder Stang.

Vesentlige poenger for hennes konklusjon har vært at det er et stort antall deltagere i gruppene, at de er markert som «offentlig», har et sosialpolitisk formål og diskuterer spørsmål av offentlig interesse. I tillegg kom Stang til at forskningen ikke ville utgjøre noen risiko for skade dersom anonymisering ble gjort på en grundig måte.

Hun legger ikke skjul på at det finnes argumenter også for en motsatt konklusjon, blant annet at barnevern for mange er et sårbart tema, og at det ikke er opplagt at alle ytringene er ment for offentligheten.

Stigma og utestenging

Forskere må ta spesielle hensyn ved forskning på utsatte grupper, men det er også viktig at storsamfunnet får innsikt i forhold som gjelder disse gruppene. Det presiserer Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) i sine generelle forskningsetiske retningslinjer.

– I en del sammenhenger blir foreldre i barnevernet behandlet som en sårbar gruppe. Mange som deltar i protestgrupper mot barnevern på Facebook, har mistet omsorgen for barn. Jeg måtte vurdere dette nøye, sier Stang.

Hun kom imidlertid til at deltagerne i hennes studie kan behandles som vanlige samfunnsborgere med meninger de gjerne vil dele med resten av samfunnet, og ikke en sårbar gruppe som forskere må ta spesielt hensyn til. Denne vurderingen gjelder deltagerne som gruppe, selv om det kan finnes enkeltpersoner som er sårbare og det finnes private og sensitive innlegg på sidene.

Stang advarer i sin artikkel i Qualitative Social Work om at merkelappen «sårbar» kan bidra til ytterligere stigmatisering og utestenging av grupper som sjelden blir hørt i den offentlige debatten.

Ny veileder for internettforskning

NESH ga i høst ut en ny forskningsetisk veileder for internettforskning, som erstatter tidligere retningslinjer på feltet. Stang mener den kan bidra til å gi forskere gode svar.

Hun viser også til det internasjonale nettverket Association of Internet Researchers (AOIR) som er i ferd med å utforme nye forskningsetiske anbefalinger på feltet. Nettverket legger til grunn praktisk erfaring og en nedenfra-og-opp-tilnærming i sitt arbeid.

– De forskningsetiske retningslinjene til NESH har vært et grunnleggende utgangspunkt for meg. Samtidig er det vanskelig å finne svar på hva som er riktig i det enkelte prosjekt, og det praktiske skjønnet er derfor avgjørende, sier Stang.

Vil oppmuntre til refleksjon

Elisabeth Staksrud er leder i NESH. Hun kjenner til at mange internettforskere opplever utfordringer med å vurdere om nettsider eller grupper på sosiale medier er å oppfatte som offentlige eller ikke.

Ifølge Staksrud er ­hensikten med den nye veilederen for internett­forskning ikke å gi et sett med regler, men heller å oppmuntre til å tenke gjennom etiske problemstillinger.

– Vi kaller det en veileder fordi det handler om en refleksjon man må gjøre før man setter i gang et forskningsprosjekt, sier hun.

I den nye veilederen brukes begrepet «forventet offentlighet». Det skal framheve at folk kan ytre seg eller publisere opplysninger på det som teknisk sett er en offentlig arena, uten å ha tenkt gjennom eller ment at ytringen skal bli offentlig kjent. I slike tilfeller har forskeren et selvstendig ansvar for å vurdere om ytringen er ment for offentligheten eller ikke, og hvorvidt det bør innhentes et samtykke fra den som har ytret seg.

Stang forsvarte avhandlingen sin 6. desember, etter at denne artikkelen ble skrevet.

Facebook-grupper: Greit å forske, men vil bli varslet

Å bli studert er greit, så lenge forskerne ser på helheten og ikke bare hissige enkeltinnlegg, mener Facebook-administratorer.

Hanne Kathrine Kleivane Lerbo er en av administratorene for Facebook-gruppa «Nytt fokus på barnevernet», som ifølge egne sider har 3607 medlemmer. Gruppa er tilknyttet organisasjonen Fokus på barne­vernet, der Kleivane Lerbo er nestleder.

– Det er etter min mening greit at forskere bruker våre Facebook-sider, så lenge de tar høyde for at det er mange innlegg. De må se på helheten av innleggene, og ikke bare de som er negative og veldig ampre, sier Kleivane Lerbo til Forskningsetikk.

– Bør ta kontakt

Hun peker på at det ofte er de mest følelsesladde innleggene som får flest reaksjoner fra andre i gruppa, og derfor ofte ligger øverst på sidene. Disse innleggene trenger imidlertid ikke være represen­tative for gruppa.

Dersom forskere ønsker å bruke slike Facebook-grupper i forskning, bør ta kontakt med de som administrerer sidene, mener Kleivane Lerbo. Da trenger ikke forskerne gi seg til kjenne overfor alle deltagerne på Facebook-sidene.

Administratorene kan bidra til å forklare hva som er det typiske innholdet på sidene, påpeker hun.

«Nytt fokus på barnevernet» legger flere etiske vurderinger til grunn for det som publiseres.

– Vi er opptatt av at medlemmene i Facebook-gruppa skal vise nettvett, sier Kleivane Lerbo.

Alle skal komme til orde

Kleivane Lerbo sier at sidene til «Nytt fokus på barnevernet» rommer både negative og positive opplevelser med barnevernet. Målet er at alle skal komme til orde. Hun mener at aviser og statlige undersøkelser ofte gir et begrenset bilde av folks oppfatninger av norsk barnevern.

Kjetil Dreyer er administrator for «barnevernaksjonen.no», en annen av barneverngruppene på Facebook. Denne gruppa har ifølge egne sider mer enn 7000 medlemmer.

Dreyer mener i likhet med Kleivane Lerbo at forskere som ønsker å studere innholdet på sidene, bør kontakte administratorene. Også han advarer mot å trekke ut enkeltinnlegg og ikke se på helheten.

Forskningsetikk vet ikke om «Nytt fokus på barnevernet» og «barnevernaksjonen.no» er med i materialet Edda Stang har forsket på.