Forskere ber folk flest åpne lommeboka

«I årene fremover skal jeg bygge, forske og utvikle en datamaskin med kunstig intelligens. Forskningsprosjektet er en Dr.philos. som er en doktoravhandling/forskning som gjøres uten offentlig stipend, og derfor søker jeg dere om støtte», skrev Christos Tziotas på nettsiden Spleis.no i oktober 2018.

Han hadde full jobb som oppmålingsingeniør i Aurskog-Høland kommune, men hadde fått en idé til et forskningsprosjekt han ikke kunne legge fra seg: Han ville bruke kunstig intelligens som verktøy i arkeologi. Helt konkret planla han å utvikle et system som kunne klassifisere og skille ulike steinalderøkser fra hverandre.

– Jeg ser for meg at en slik teknologi kan brukes til både i feltarbeid og til å automatisere katalogiseringen av gjenstander på museer, forteller Tziotas, som nå er godt i gang med forskningen.

Betaler doktorgraden selv

I stedet for å slutte i en godt betalt og trygg jobb og bli stipendiat på fulltid bestemte Tziotas seg for å finansiere sin egen doktorgrad. Han undersøkte ulike legater og støtteordninger, men fant ingen som passet.

Han bestemte seg for å prøve seg på Spleis.no, som er en norsk folkefinansieringstjeneste. På nettsiden heter det at tjenesten samler inn penger til gode ideer og fine formål.

– Det er jo ikke likt meg å skulle utlevere meg selv på denne måten, så det var en liten utfordring å skulle spørre andre om penger. Men jeg snakket med venner og andre arkeologer, og de sa «bare prøv», forteller Tziotas.

Da kampanjen ble avsluttet etter to måneder, hadde han fått 9 000 kroner fra fem givere. Summen er liten sammenlignet med beløpene som deles ut gjennom de tradisjonelle finansieringsordningene. For Tziotas spiller pengene han samlet inn, likevel en stor rolle.

– Jeg betaler mye for teknologisk utstyr, skylagring og kurs innen kunstig intelligens. De 9000 kronene jeg samlet inn, gjør det mulig for meg å betale for dette, forteller han.

– Norge henger etter

Folkefinansiering, eller crowdfunding (se faktaboks), er basert på prinsippet
om at «mange bekker små gjør en stor å». Det blir som en slags internettbasert dugnad hvor interesserte personer støtter et bestemt prosjekt.

Tradisjonelt har folkefinansiering vært knyttet til veldedige formål eller gründervirksomhet, kanskje særlig innen teknologi og kreative prosjekter som å få gitt ut en bok eller spilt inn en film.

De siste årene har det vokst fram flere crowdfunding-nettsider, også kalt plattformer, som utelukkende retter seg mot forskning. Vanligvis fronter enkeltforskere eller en forskergruppe selv aksjonen og ber om støtte til sitt prosjekt, og aksjonen pågår i en begrenset periode.

Rotem Shneor er førsteamanuensis på Handelhøyskolen ved Universitetet i Agder og forsker blant annet på motivasjon og atferd innen folkefinansiering.

– Norge henger etter på folkefinansieringsområdet. Selv om markedet vokser jevnt og trutt, er det fortsatt snakk om moderate volum, sier han.

Ifølge Shneor viser foreløpige tall at totalt 205 millioner kroner ble samlet inn gjennom crowdfunding i Norge i 2018.

Han kjenner ikke til eksempler på at forskning befinner seg i denne statistikken. Responsen fra andre Forskningsetikk har vært i kontakt med, tyder også på at forskere flest hittil har holdt seg til de tradisjonelle finansieringskildene.

Samlet inn tre millioner

Tziotas' historie er imidlertid et eksempel på at forskning har fått denne typen finansering her til lands. Maria Gjerpe er også et navn som vil få mange til å nikke gjenkjennende. I 2013 startet hun initiativet MEandYou. Gjennom en egenutviklet folkefinansieringsnettside samlet hun i løpet av 90 dager inn mer enn tre millioner kroner til en studie ved Haukeland universitetssykehus på sykdommen ME.

– Det er i utgangspunktet svært lite forskningsmidler som har gått til biomedisinsk forskning rettet mot forståelsen av ME, påpeker Gjerpe, som er lege og selv har hatt ME.

Hun forteller at hun ønsket å sikre mer kunnskap inn i et forskningsfelt som var underfinansiert. En tidligere pilotstudie hadde vist lovende resultater ved behandling med legemidlet Rituximab, men forskerne hadde ikke fått støtte til å gjøre en større studie.

– Crowdfunding var den eneste veien jeg så for å få gjennomført studien innenfor en rimelig tidsramme. Jeg vet at lovende studier kan puttes i skuffen og gjerne bli liggende i 20 år før noen ser på dem igjen. Jeg ville at denne studien skulle gjennomføres og tenkte at det sikkert var noen andre som ville det også. Det viste det seg jo at det var, sier Gjerpe.

Da aksjonen var over, hadde givere i 49 land bidratt med alt fra 7 kroner til 400 000 kroner.

– Fordi det meste skjedde online, ble det skapt en folkebevegelse på tvers av landegrenser. Det var sønner som drev garasjesalg i USA for sin syke pappa, det var kirkesamfunn i Australia som samlet inn penger til støtte for en syk familiefar i menigheten, og heavyrockeren på Sørlandet som pantet flasker for sin syke kjæreste.

Høy terskel for å ta initiativ

Prosjektleder og professor Olav Mella forteller at han ikke kjente til kampanjen før Gjerpe informerte ham om at den var satt i gang, men at de så på pengene som en kjærkommen håndsrekning.

Etter hvert bevilget også Forskningsrådet midler, og studien ble satt i gang. Til tross for de lovende resultatene i pilotstudien viste ikke den større studien noen effekt av Rituximab. Nå forsker Mella og kollegene på mekanismene bak ME.

– Er det aktuelt for dere å ta initiativ selv til å samle inn penger til videre forskning?

– Det har jeg ikke tenkt på som noen mulighet. Man skal aldri si aldri, men vi har i alle fall ingen planer om det, sier Mella.

Han tror terskelen for å ta et slikt initiativ er høyere i Norge enn i mange andre land, på grunn av finanseringssystemet.

– Jeg tror det ville bli sett på som litt suspekt og at de fleste forskere ville kvie seg for det.

Dårlige selgere

Rotem Shneor forteller at mesteparten av folkefinansieringen på verdensbasis er knyttet opp til de formene hvor bidragsyterne får et økonomisk utbytte, som aksjer eller avkastning.

– Innenfor forskning har forsøkene hovedsakelig dreid seg om finansering som ikke handler om investering. Disse forsøkene har fått liten oppmerksomhet, sier han.

– Jeg antar at det er fordi mange forskere ikke nødvendigvis er utmerkede selgere, at mesteparten av forskningen ikke er forståelig eller interessant for folk flest, og fordi det er en viss forventning om at offentlige og kommersielle interesser skal dekke slike utgifter i mange land.

Men nåløyet man skal gjennom for å få midler fra de tradisjonelle kanalene, som forskningsråd eller departement, er trangt – for trangt, mener mange.

I Norge og Europa for øvrig knyttes finansieringen i økende grad opp mot store, gjerne internasjonale, prosjekter, og midlene til fri grunnforskning reduseres. Helst må søkerens CV være lang og tung, ideen oppsiktsvekkende god og prosjektet trygt og sikkert.

Kvinner og yngre lykkes best

En artikkel som nylig ble publisert i tidsskriftet PLoS One, påpeker at folkefinansiering kan spille en viktig rolle: «Crowdfunding for forskning er fortsatt på et tidlig stadium, men det betydelige antallet prosjekter som finansieres, antyder at slik finansiering kan være et viktig økonomisk bidrag», skriver forskerne.

Artikkelen presenterer resultatene fra en studie ledet av Henry Sauermann ved den internasjonale handelsskolen ESMT i Berlin. Studien har kartlagt mer enn 700 kampanjer på Experiment.com, som er verdens største plattform for folkefinansering av forskning.

Experiment.com har hittil bidratt til å finansiere totalt 865 prosjekter. Prosjektene har i gjennomsnitt samlet inn rundt 4 000 dollar hver, og den enkelte giver bidrar vanligvis med små summer. Pengene blir overført til forskeren bare hvis en forhåndsbestemt sum er nådd.

Studien antyder at folkefinansiering kan være et spesielt godt alternativ for noen av gruppene som ofte sliter med å komme gjennom det tradisjonelle finansieringsnåløyet. Mindre erfarne forskere, som studenter og stipendiater, og kvinner lykkes nemlig i større grad enn senior-forskere med å samle inn penger på Expeiment.com.

Kvinner hadde totalt sett en suksessrate på 57 prosent, sammenlignet med 43 prosent for menn. Forskere uten doktorgrad hadde en suksessrate på 61 prosent sammenlignet med 33 prosent for førsteamanuenser eller professorer.

Vil stanse seksuelle overgrep

Christoffer Rahm er forsker ved Karolinska Institutet i Stockholm. Han er snart i mål med en studie som undersøker om et legemiddel kan forhindre at personer som tiltrekkes seksuelt av barn, begår overgrep. I 2016 fikk Rahm internasjonal presseomtale, ikke bare på grunn av selve forskningen, men også fordi han ville prøve å folkefinansiere deler av prosjektet.

Rahm hadde for så vidt kommet gjennom nåløyet og fått 70 000 pund
(i overkant av 800 000 kroner) i støtte fra mer tradisjonelle finansieringskilder. Men han trengte mer penger.

– Jeg er en juniorforsker uten større akademiske meritter, og da er det ikke
så mange utlysninger som er aktuelle. Samtidig koster legemiddelutprøving mye penger. Seksualmedisin er også en forskningsnisje som ikke dekkes av vanlige utlysninger og faller mellom alle stoler. Så jeg måtte tenke kreativt, forteller han.

I 2016 startet han en innsamlingskampanje på plattformen Walacea (nå Crowd-science).

– Jeg ser på crowdfunding som en utfyllende, direktedemokratisk vei når det gjelder hvilke studier som skal gjøres, sier Rahm.

Uetiske studier kan få støtte

– Jeg tenkte at seksuelle overgrep er vanlig og rammer mange, det er et samfunnsproblem, og samfunnet burde synes dette var bra forskning, forteller han.

Pengene tikket inn, men da kampanjen var over, hadde han bare samlet inn i overkant av 2000 pund av de 38 000 pund som var målet. Dermed gikk alt tilbake til giverne.

– I mitt tilfelle, til tross for enorm publisitet, ble det ikke mye penger. Jeg tror det delvis har å gjøre med «not in my backyard syndrome». De synes det er bra at noen forsker på det, men de vil ikke ha noe å gjøre med det personlig, sier han.

Folk ønsker gjerne å vise fram hvilke formål de støtter, men når det gjelder pedofili er det kanskje ikke noe de vil oppdatere Facebook-statusen sin med, spekulerer Rahm.

Ved å være økonomiske har Rahm og kollegene likevel klart å gjennomføre studien. Rahm mener folkefinansiering har framtida foran seg, og han er åpen for å prøve igjen selv. Men han understreker at det er flere etiske utfordringer som må løses.

Ingen «gratis lunsj»

– For det første er det opp til den enkelte plattform å avgjøre om det skal stilles krav til etisk godkjenning av forskningen. Det betyr at et forskningsprosjekt som det finnes etiske innvendinger mot, likevel kan få støtte. Allmennheten vil synes det er vanskelig å bedømme dette, påpeker han.

– For det andre: «There's no such thing as a free lunch», sier Rahm og tenker på at det kan oppstå interessekonflikter.

– La oss si at Lasse Carlsson vil gi meg 100 000 kroner. Da vil jeg gjerne være snill mot ham. Hvis han for eksempel har sterke politiske meninger om temaet jeg forsker på, kan jeg kjenne at jeg vil gjøre ham til lags og skrive rapporter som han er fornøyd med. Da ville jeg vært bakbundet i min akademiske frihet.

Også Sauermann og kollegene viser at mulighetene folkefinansiering åpner for, kan være en ulempe. For kvantitet er ikke nødvendigvis bra: Vi kan for eksempel ende opp med flere prosjekter som har dårlig kvalitet eller som befinner seg i ulike gråsoner lovlig eller politisk sett.

Sunt med hard konkurranse

Enkelte universiteter, blant annet i USA og Danmark, har omfavnet folkefinansiering i den grad at de har opprettet egne plattformer for slik støtte. Rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo forteller at han aldri har hørt om folkefinansiering innen forskning i Norge.

– Én forklaring på hvorfor dette ikke har kommet til Norge foreløpig, er nok
at vi har en god finansiering av forskning generelt sett, sier han.

– Betyr det at du mener det ikke er et gap mellom tilgjengelig finansiering og behovet for midler, slik det ofte blir sagt?

– Jeg tror det skal være hard konkurranse om midler, det er en del av kvalitetssystemet som sørger for at man jobber godt, svarer Stølen.

– Hva med bekymringen for at det er vanskeligere å få midler jo mindre erfaren man er?

– Der har man ulike redskaper, både i Norge og EU, slik som ordningene med unge forskertalenter som en del av FRIPRO i Norge og ERC starting grant i EUs rammeprogram. Men det betyr selvsagt ikke at det ikke er noen som sliter med å lykkes.

Stølen avviser ikke at folkefinansiering kan bli et mer aktuelt tema for UiO i framtida, men han er opptatt av at universitetets integritet i så fall må passes på.

– Åpenhet, transparens og systemfokus er veldig viktig. Når det er snakk om midler, skal de gå inn i universitetets økonomisystem. Det må være klart hvilke kontrakter som ligger til grunn, og det må blant annet være kontroll på eventuelle bindinger, understreker han.

Familie og venner

Christos Tziotas forteller at de som støttet forskningen hans gjennom Spleis.no, utelukkende var familie og venner.

– De hadde ingen andre interesser enn å støtte forskningen og min mulighet til å gjennomføre doktorgraden, og jeg har ikke opplevd noen påvirkning verken i den ene eller andre retningen, sier han.

Tziotas har planer om å fullføre doktorgraden senest i 2022. Kanskje prøver han en ny runde med pengeinnsamling.

– I så fall må jeg kanskje markedsføre meg selv litt mer, innser han.