Studie om uredelighetsanklager: Institusjoner skylder på «råtne epler»

Paolo Macchiarini, Milena Penkowa, Diderik Stapel og Jon Sudbø. Alle disse er eksempler på forskere som de siste årene har bidratt til å sette forskningen på agendaen – ikke gjennom sine viktige bidrag til vitenskapen, men på grunn av alvorlig fusk og bedrag.

Mange mener at disse store skandalene bare er toppen av isfjellet. Flere studier tyder også på at omfanget av vitenskapelig uredelighet eller diskutabel forskningspraksis internasjonalt er relativt stort. Fra ulike hold uttrykkes frykt for at tilliten til forskning er i ferd med å smuldre opp.

– Min «hunch» er at svært få bevisst velger å jukse, men at det pågår en institusjonalisering av uheldige arbeidspraksiser som blir tatt for gitt. De mer ekstreme sakene, som Sudbø-saken, passer ikke inn i en sånn fortolkningsramme. Men i mange saker har forskerne gjort så godt de kunne og bare fulgt det de har oppfattet som en etablert praksis, sier Eric Breit, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI ved OsloMet.

– Slående lite system

Breit er en av forskerne bak en case-studie som har tatt for seg behandlingen av to norske og to nederlandske uredelighetsanklager i perioden 2006-2014. En effektiv og god håndtering av slike saker kan bidra til å bevare eller gjenoppbygge tilliten til forskningen, men resultatene fra case-studien er ikke oppløftende.

– Det er slående hvor lite systematikk det har vært ved institusjonene vi har studert. De har hatt etiske rammeverk, men ingen etablerte rutiner eller organer for behandling av konkrete saker, forteller Breit.

Blant annet medførte alle uredelighetssakene opprettelse av ad hoc-komiteer, som generelt sett hadde lite erfaring med slike granskinger.

– I de tilfellene hvor flere komiteer var involvert i én sak, kunne de ofte komme til ulike konklusjoner. Dette fører til generell forvirring om gjeldende normer og hindrer læringsprosesser både hos involverte aktører og andre organisasjoner.

Breit har gjennomført studien sammen med AFI-kollega Svenn-Erik Mamelund og Serge Horbach ved Radboud Universiteit i Nederland. Studien er del av EU-prosjektet PRINTEGER (Promoting Research Integrity as an Integral Dimension of Excellence in Research), og resultatene ble nylig publisert i tidsskriftet Science and Public Policy.

Et sjokk

– Det har vært mye oppmerksomhet rundt forekomst, årsaker og konsekvenser knyttet til uredelighet. Oppmerksomheten har hovedsakelig vært rettet mot individene, mens det mangler forskning på arbeidsplassen og konteksten hvor disse handlingene foregår, påpeker Breit.

Ut fra et organisasjonsperspektiv har forskerne analysert de fire sakene og prøvd å forklare bakgrunnen for måten universitetene og høgskolene handlet på. Forskerne har analysert offentlig tilgjengelige dokumenter, som granskingsrapporter og avisartikler, og i tillegg intervjuet flere av de involverte aktørene Ingen av dem som var anklaget, ønsket å delta.

– Anklager om uredelighet kommer ofte som et sjokk på ledelse og ansatte ved en forskningsinstitusjon og vil kunne oppleves som en krise. Vi finner at institusjonene har forsøkt å forstå det som har skjedd, men at de har slitt, forklarer Breit.

– De har også forsøkt å forklare hendelsene overfor omverdenen, men fokuset har blitt skjevt og ofte rettet mot enkeltpersoner. Mer organisatoriske sider av saken har derimot blitt dysset ned eller skjult.

Fjerner det råtne eplet

I de fire sakene studien tar for seg, ble forskningsetiske sider av anklagene mer eller mindre bevisst skjøvet unna. Argumentene kunne for eksempel være
at «dette er en debatt om kvalitet heller enn integritet», eller «dette er en personalkonflikt, ikke et spørsmål om vitenskapelig redelighet».

En gjenganger var også at ledelsen la skylden på spesielle praksiser eller omstendigheter knyttet til én forsker eller en liten gruppe forskere.

I én av sakene ble for eksempel hendelsene forklart med at den anerkjente professoren hadde en uvanlig måte å jobbe på som ikke var representativ. I en annen sak ble den påståtte uredeligheten forklart med at hovedpersonen var er ekstern doktorgradsstipendiat som hadde lite kontakt med resten av fakultetet.

Symbol på større problemer

– En slik «råttent eple»-strategi kan distansere atferden til den eller de som
er anklaget, fra det som er vanlig praksis i organisasjonen. Tanken er at hvis man får fjernet eller nøytralisert det råtne eplet, er kurven god som ny. Problemet er løst, og hele organisasjonen er renvasket, forklarer Breit.

Til en viss grad fungerer en slik strategi i media og overfor omverdenen.

– Det er en logikk som sitter. Men fra tiår med organisasjonsstudier vet vi at det ikke er slik – en enkeltsak er ofte et tegn på et større problem.

Breit og Mamelund mener forskere i altfor stor grad har blitt tatt ut av sin kontekst. Forskere er ikke autonome individer som opererer helt på egenhånd, de blir påvirket av sosiale og strukturelle egenskaper ved organisasjonen de arbeider i.

Skuffet over oppfølgingen

Alle de fire sakene medførte nye retningslinjer, og i noen av sakene var de praktiske tiltakene mer omfattende. Flere av deltagerne i case-studien beskriver likevel en skuffende mangel på endringer.

«Jeg hadde håpet at mer ville endret seg i etterkant», sier den ene. «Det er ikke mangelen på offisielle sanksjoner jeg er mest skuffet over, men mangelen på diskusjon», sier en annen.

Prøver man å skjule at det finnes utfordringer i hele organisasjonen, får man ingen effektiv læringsprosess, understreker forskerne. Da kan et råttent eple fort komme til å bederve naboeplene, advarer de.

Midlertidige stillinger en utfordring

Guro Lind, leder i Forskerforbundet, synes funnene i case-studien er interessante.

– Hovedkonklusjonen i studien fra Breit og Mamelund samsvarer godt med de sakene vi kjenner til, særlig når det gjelder råttent eple-tilnærmingen. Vi får henvendelser fra medlemmer som opplever å stå i denne typen problematikk, sier hun.

Heller enn å konsentrere seg om «råtne epler», bør innsatsen rettes mot den «råtne tønna», altså systemer og strukturer, mener forskerne bak studien. Det kan dreie seg om alt fra ledelse til opplæring og sanksjoner.

Lind forteller at Forskerforbundets oppfatning også er at arbeidet med forskningsetikk og redelighet er for tilfeldig og lite systematisk. Hun ønsker seg en mer helhetlig tankegang hvor problemstillingene løftes opp på institusjonsnivå.

– Arbeidsmiljøperspektivet må inn. Man trenger et trygt og godt arbeidsmiljø preget av tillit, åpenhet og god forebygging. I Norge i dag er det en høy andel midlertidige stillinger. Dette gjør det vanskelig å jobbe systematisk med en god arbeidskultur, mener hun.

– Positive endringer på gang

– I samsvar med case-studien er vår erfaring også at det har vært for lite systematikk innad i organisasjonene når det gjelder behandlingen av uredelighetssaker. Men det er positive endringer på gang, sier Ragna Aarli, leder for Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget).

Aarli henviser til den nye forskningsetikkloven som trådte i kraft i 2017. Ifølge Lov om organisering av forskningsetisk arbeid skal institusjonene sikre at forskningen skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer. Den stiller også krav til relevant opplæring og informasjon, og til behandlingen av saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

Saker som er behandlet, skal rapporteres til Granskingsutvalget, som også er klageinstans når institusjonene konkluderer med vitenskapelig uredelighet.

Skal granske enkeltpersoner

– Vi ser at loven har fått i gang en litt mer planmessig og systematisk tenking rundt organiseringen av det forskningsetiske arbeidet. For eksempel får institusjonene én etter én nå på plass redelighetsutvalg, sier Aarli.

Mens Breit og kollegene ønsker seg bort fra råttent eple-tankegangen, mener Aarli det er vanskelig i praksis.

– Loven fokuserer på institusjonsansvaret. Det betyr imidlertid ikke at institusjonene skal overta ansvaret for forskerne, men at de skal tilrettelegge for at den enkelte kan ta sitt ansvar. I en gransking er det enkeltpersoner som klages inn, og man skal identifisere «det råtne eplet», påpeker utvalgslederen.

For stor frihet?

Aarli mener det er vanskelig å kritisere institusjonene for manglende oppfølging i enkeltsaker slik situasjonen er i dag.

– Loven gir institusjonene stor frihet, og mitt inntrykk er at mange egentlig ønsker seg litt klarere rammer. Institusjonene har få modeller for hva de kan gjøre i praksis, sier hun.

– Saker med brudd på forskningsetiske normer kan være veldig forskjellige, og rutiner for oppfølging vil nødvendigvis måtte tilpasses bruddets karakter. Institusjonene skal danne praksis som gir grunnlag for gode rutiner for hvordan saker med ulik alvorlighetsgrad skal følges opp, og det trenger de tid til.

Som en del av PRINTEGER-prosjektet ble det i 2018 lansert en veileder om forskningsintegritet i praksis. Den løfter fram 13 organisatoriske tiltak som kan styrke redeligheten. Aarli mener veilederen kan være nyttig.

– Det er noe slikt jeg har tenkt at institusjonene trenger – her kommer det litt mer konkrete råd om hva de kan jobbe med, sier hun.