Stipendiaten: Trygghet, respekt og rom for kritikk

I avhandlingen sin har Synnes intervjuet unge muslimer og kristne med minoritetsbakgrunn i Oslo for å finne ut hvordan de forholder seg til sin religion og kultur. Hvordan forhandler de to gruppene grensene for religion, kjønn og etnisitet gjennom sin deltakelse i migrantmenigheter?

 

Om Ronald Mayora Synnes:

Disputerte juni 2019 med avhandlingen «Ungdom i migrantmenigheter» ved Universitetet i Agder.

I avhandlingen ser han på hvordan religiøs minoritetsungdom forholder seg til kultur og kjønn, og viser hvordan de går frem for å utfordre etablerte religiøse normer fra innsiden av menigheten.

Synnes jobber nå som førsteamanuensis på NLA Mediehøgskolen.

I tillegg til de forskningsetiske hensynene han måtte ta når han skulle forske på etnisk minoritetsungdom, måtte Synnes passe på at han ivaretok religiøse normer under feltarbeidet.

Hvilke forskningsetiske utfordringer møtte du underveis?

Å forske på religiøs minoritetsungdom har sine utfordringer, for eksempel med tanke på hvordan man fremstiller dem. Særlig muslimer møter stigma. Jeg måtte gi en ærlig fremstilling av funnene samtidig som jeg ivaretok den situasjonen deltagerne befinner seg i. Anonymisering var også veldig viktig siden mange av temaene vi snakket om, var kontroversielle, for eksempel skepsis ovenfor foreldre og hvordan det er å ha kjæreste.

Det var også viktig for meg at de religiøse lederne ikke fikk bestemme hvem jeg skulle intervjue. I tillegg til å kontakte lederne i ungdomsmenigheter, som satte meg i kontakt med intervjuobjekter, deltok jeg på arrangementer og tok kontakt med folk selv.

I begynnelsen gjennomførte jeg flere av intervjuene i menighetene, men det var ikke ideelt fordi noen ikke følte seg komfortable og fordi det kunne dukke opp andre. Det er vanskelig å være kritisk til de religiøse lederne når man er i det lokalet. Jeg måtte gjøre en del vurderinger underveis og stoppet intervjuene når utryggheter oppstod. Etter hvert valgte jeg å møte noen utenfor menigheten, og det gjorde det lettere å få til gode samtaler i mange tilfeller.

I tillegg gjør min egen bakgrunn som minoritet med mørk hud at jeg kan skli godt inn i noen av gruppene. De kan identifisere seg veldig med meg og åpnet seg nok mer på grunn av bakgrunnen min. De beste samtalene skjedde etter at jeg fikk presentert meg godt. Samtidig har jeg en forskerposisjon, og det var viktig for meg å finne en balanse mellom nærhet og avstand.

Måtte du ta noen spesielle hensyn for å ivareta religiøse normer, og hvordan gikk du frem?

Jeg innså at jeg måtte ta noen spesielle hensyn når jeg skulle intervjue noen kvinnelige informanter. Jeg ønsket å stille noen kontroversielle spørsmål, men i enkelte muslimske miljøer er det ikke akseptabelt at kvinner er alene med en mann som er utenfor familien. Fra tidligere erfaring vet jeg at noen jenter ikke vil gå inn i sensitive temaer med meg, og jeg ønsket at det skulle være komfortabelt for dem. Derfor hadde jeg en kvinnelig forskningsassistent som gjennomførte noen av intervjuene med kvinner.

Hva skal du gjøre nå?

Når man snakker om minoritetsbefolkninger, er det en tendens til å usynliggjøre majoritetens rolle. Nå skal jeg forske på dette spørsmålet i to prosjekter og se på hvithet som grenser for «etnisk norskhet» og religiøs selvrepresentasjon i sosiale medier.