– Vi må ikke la mektige brukere ta kontrollen

Forskningen skal bli mer åpen. Den skal bli mer nyttig og den skal være relevant. Da kan ikke forskerne lenger sitte i sitt høye elfenbenstårn; de må få med brukerne på laget.

Brukermedvirkning har blitt et mantra i tildeling av midler til forskning. Helse- og omsorgsdepartementet har de siste årene stilt direkte krav om brukermedvirkning i forskningen som er finansiert over deres budsjett.

På flere forskningsområder og i mange av Forskningsrådets programmer er involvering av brukere i forskning også en innarbeidet praksis. I utkastet til Forskningsrådets Policy for åpen forskning er brukermedvirkning et viktig prinsipp. Men hvem er disse brukerne?

– Begrepet favner veldig bredt. Det er vesensforskjell på å involvere pasienter i medisinsk forskning og å involvere forvaltningen eller næringslivet i kritisk samfunnsvitenskapelig forskning, påpeker Katerini Storeng.

Hun er førsteamanuensis i global helse ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.

– Jeg er skeptisk til at man skal gi innpass til organisasjoner med sterke politiske eller økonomiske interesser, og kalle dem brukere. I verste fall kan det utfordre den akademiske uavhengigheten.

Press og hets

Storeng forteller at hun i utgangspunktet synes brukermedvirkning er positivt. Etter at hun for noen få år siden ble utsatt for hets, press og det hun opplevde som sensur i et stort internasjonalt forskningsprosjekt, har hun blitt mer skeptisk.

På oppdrag fra britiske myndigheter skulle Storeng og kollegene ved London School of Hygiene & Tropical Medicine forske på og evaluere et bistandsprosjekt. De to ikke-statlige organisasjonene (NGO-ene) som ble evaluert, var definert som brukere med rett til involvering i forskningsprosessen.

Allerede fra starten av blandet organisasjonene seg inn på en måte som Storeng og kollegene opplevde som problematisk. Da resultatene ikke ble så positive som direktørene for NGO-ene hadde sett for seg, prøvde de til slutt å sette en stopper for publiseringen.

– Hvis ikke NGO-ene hadde blitt definert som brukere, er det helt opplagt at dette ikke kunne ha skjedd, sier Storeng.

– Ikke et generelt krav

John-Arne Røttingen som er administrerende direktør i Forskningsrådet, er enig i at brukermedvirkning er et stort og heterogent bilde.

– Én forståelse er potensielle brukere av forskningsresultater, for eksempel bedrifter eller offentlige aktører som vil omsette resultatene til praksis og innovasjoner. En annen forståelse er brukere av disse praksisene og innovasjonene igjen, som kundene til bedrifter eller pasienter i helsesektoren, forklarer han.

I utkastet til Policy for åpen forskning heter det at «Forskningsrådet skal videreutvikle krav om brukermedvirkning i forskning- og innovasjonsprosesser i Forskningsrådet». I høringsrunden i høst uttrykte flere institusjoner bekymring for at brukermedvirkning ville bli et krav i all forsking.

– Det har aldri vært snakk om at brukermedvirkning skal gjøres til et generelt krav i alle prosjekter, oppklarer Røttingen.

I mange tilfeller skal likevel brukerne med. Forskningsrådet fordeler midler til prosjekter i tre hovedkategorier: forskerprosjekter, kompetanse- og samarbeidsprosjekter og innovasjonsprosjekter. Over halvparten av midlene (2,6 milliarder kroner) som ble lyst ut i 2019, hadde krav om brukermedvirkning. I innovasjonsprosjekter har brukeren, som i praksis er næringslivet, ansvar for både gjennomføring og styring.

– Institusjonene har ansvaret

Policyen vektlegger at brukermedvirkning skal øke forskningens relevans for brukere av forskning. I tillegg kan det bidra til å øke forskningens kvalitet. Røttingen mener tett samarbeid mellom forskningsmiljøer og samfunnsaktører kan være nødvendig for å skape gode løsninger på spesifikke samfunnsutfordringer.

– Men det stiller selvsagt krav til god rolleforståelse blant samarbeidspartnere og skal ikke gå på bekostning verken av forskeres eller samarbeidspartneres integritet, understreker han.

I høringsrunden uttrykte flere bekymring for forskningens integritet og uavhengighet knyttet til brukermedvirkning. Røttingen sier at dette er viktige innspill.

Den endelige policyen, som lanseres i januar 2020, understreker at det er behov for mer kunnskap og kompetanse om hvordan samarbeidspartnere bør involveres for å sikre etisk forsvarlige prosesser, forteller han.

Men hva er Forskningsrådets rolle i å sikre forskerens integritet i prosjektene det finansierer? Ifølge Røttingen stilles det krav til forskningsetikken både i utlysning og vurdering av søknader. Men Forskningsrådet tar ikke oppgaven med å sjekke at alt skjer etter boka når pengene først er bevilget.

– Oppfølgingsansvaret ligger hos institusjonene som får støtte, understreker Røttingen.

Advarer mot uheldige kontrakter

Katerini Storeng mener fagmiljøene må snakke mer om brukermedvirkning.
Å utfordre forestillingen om at brukermedvirkning er entydig positivt, er spesielt viktig, synes hun.

– Vi må ta et skritt tilbake og diskutere hva som menes med en bruker og hvilke utfordringer man kan vente seg. Man må ikke gå inn i et prosjekt med en naiv holdning til hva brukerne forventer å få ut av det.

Det er også viktig å diskutere hvordan brukermedvirkning går overens med etablerte metoder og etiske normer i de ulike fagfeltene, påpeker Storeng. Helt konkret advarer hun mot at forskere skriver under på kontrakter som gjør det vanskelig for dem å ha kontroll på forskningsprosessen.

– Institusjonene må også gjøre det mye mer tydelig ovenfor sine ansatte hvor de skal henvende seg hvis det oppstår utfordringer knyttet til brukermedvirkning, sier hun.

Nye utfordringer

Inger Marie Lid, professor ved VID vitenskapelige høgskole, er medredaktør i boka «Samproduksjon i forskning» og har undervist i forskningsetikk i mange år. På hennes felt, tverrfaglig funksjonshemmingsforskning, er det gjerne forskerne som har størst makt når det er snakk om brukermedvirkning.

Lid mener brukermedvirkning i forsking er relativt nytt i den formen vi ser i dag. Da følger også nye forskningsetiske utfordringer med.

– Noen av disse utfordringene kan man se med én gang, som asymmetriske maktforhold og medvirkning versus styring. Andre forskningsetiske utfordringer ser man først i praksis. Dette kan for eksempel være knyttet til språk og begreper som brukes, og hvilke rammer man har for å delta i forskning.

Hun mener det er viktig at hver enkelt forsker og forskningsinstitusjon jobber eksplisitt og systematisk med de forskningsetiske utfordringene i de konkrete prosjektene. Erfaringene bør beskrives på en måte som gjør det mulig for andre å bruke dem i sin refleksjon, anbefaler hun.

Men aktører på et mer overordnet nivå kan ikke fritas for ansvar, ifølge Lid.

– Departement og Forskningsrådet som lager strategier og tildeler midler, må tenke gjennom og tydeliggjøre utfordringene knyttet til brukermedvirkning. NSD og forskningsetiske retningslinjer må være oppdatert på denne tilnærmingen til forskning. Da får forskerne et godt teoretisk og praktisk grunnlag for å gjøre sine vurderinger.