Leder: Året med CRISPR-babyer og oljeskam

Noen få måneder tidligere ble det kjent at en forsker skulle ha brukt genredigeringsverktøyet CRISPR for å endre DNA-et til to tvillingjenter før de var født.

Målet var å forhindre at barna ble smittet med hiv fra sien foreldre, men de langsiktige konsekvensene av slike genetiske endringer er usikre. Forskere over hele verden reagerte med vantro og fordømmelse.

Diskusjonen om CRISPR-teknologiens muligheter og utfordringer – og hva forskere
kan gjøre og ikke, har fulgt oss gjennom året. En annen revolusjonerende teknologi, kunstig intelligens (KI), har også preget samfunnsdebatten. I november lanserte Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) en betenkning om KI. Den slår fast at forskere har et ansvar for at KI-forskningen vil kunne komme samfunnet til gode, og for å minimere risiko.

Å minimere risiko var nok også det som fikk oljeforsker William Helland-Hansen til å ta en drastisk avgjørelse. I 30 år hadde han bidratt med kunnskap om oljeleting, men i februar erkjente han at klimamålene vi har satt oss som nasjon, ikke er forenlig med leteforskning.

«Ett sted må grensen settes for hva som er etisk forsvarlig forskning. Denne selvpålagte grensen setter jeg nå», fastslo han i en kronikk.

Donald Trump har hatt en ganske annen innfallsvinkel til tematikken. I et Twitter-innlegg i mars fikk han brukt to av sine favorittuttrykk da han siterte en velkjent klimaskeptiker: «Hele klimakrisen er ikke bare falske nyheter, det er falsk forskning».

Vi kan le av Trump, men tilliten til forskning blir utfordret av stadige tilbaketrekkinger av vitenskapelige artikler, forskning som ikke lar seg repetere, og større og mindre uredelighetssaker. Hvor god grunn har vi til å være bekymret for forskningens troverdighet?

I 2018 og 2019 fikk vi resultatene fra den første kartleggingen av forskningsintegritet
i Norge på 20 år. Den viser at få forskere fusker, men langt flere godtar såkalt diskutable forskningspraksiser, som å endre en studie etter press fra interessenter eller å unnlate å
informere om usikkerhet i datamaterialet.

Åpenhet har vært et mantra i 2019. Vi fikk Plan S som lover at all offentlig finansiert forskning skal bli åpent tilgjengelig, og Forskningsrådet har laget en Policy for åpen forskning som skal lanseres på nyåret. Brukermedvirkning, som er hovedtema i denne utgaven av Forskningsetikk, er et sentralt punkt i policyen. Den løfter fram åpen forskning som nøkkelen til nyttig og god forskning og til samfunnets tillit.

Men tillit avhenger også av at man ikke åpner døra på vid gap for alle og når som helst. La oss håpe 2020 blir året for balanse, redelighet og tillit. Forskningsetisk godt nytt år!

Elin Fugelsnes,
redaktør