– Instituttforskernes frihet bør styrkes

Instituttsektoren står for nesten en fjerdedel av alle årsverk innen forskning og utvikling (FoU). Instituttene leverer blant annet en vesentlig del av kunnskapsgrunnlaget til sentrale politiske vedtak.

Men sektoren er ikke omfattet av universitets- og høyskolelovens bestemmelser om akademisk frihet, og i offentlige retningslinjer tas det forbehold om forskernes frihet. Dette er en utfordring, mener Stig S. Gezelius, som er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Det dreier seg blant annet om forskernes ytringsfrihet om egen forskning.

– Det blir ofte bråk når det kommer uttalelser som går mot det de fleste andre forskere ved institusjonen mener, eller når uttalelsene oppleves å kunne undergrave posisjonen i forhold til oppdragsgivere eller eiere, sier Gezelius.

Når avdelingsleder er redaktør

Gezelius er sosiolog og har fra tidligere lang fartstid som forsker i institutt­sektoren. Han er opptatt av at forskere i instituttsektoren bør sikres samme grad av forskningsfrihet som andre forskere. Sammen med seniorforsker Klaus Mittenzwei ved Norsk institutt for bio­økonomi (NIBIO) har han skrevet om tematikken i et bidrag i boka «Interessekonflikter i forskning». Boka ble utgitt i 2019 på initiativ fra Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).

I artikkelen gir Gezelius og Mittenzwei flere eksempler på hvordan forsknings­friheten kan bli satt under press til fordel for arbeidsgivers ønske om styring.

Et eksempel er når arbeidsgiver også er redaktør for instituttets egne publikasjoner. Ved en faglig uenighet vil forskere måtte gå i diskusjon med sine overordnede. ­Dermed kan ikke-faglige forhold påvirke det vitenskapelige innholdet.

Et annet eksempel på begrensninger i forskningsfriheten er om institutter tillater oppdragsgivere retten til å motsette seg publisering av forskningsresultater på ubegrenset tid.

Troverdighet på spill

I artikkelen vises det også til at det er uheldig at forskerne bevisst eller ubevisst forventes å uttale seg på vegne av arbeidsgiver, og forsvare det som framstår som «instituttets syn» i ulike saker.

– Det er en forestilling, spesielt i instituttsektoren, at når man tar på seg forskerhatten, så snakker man vegne av arbeidsgiveren, sier Gezelius.

Det kan føre til en forventing om at forskerne skal gå på akkord med egen overbevisning. Idealet bør heller være faglig nøytralitet, at instituttet ikke har noen bestemt faglig posisjon å forsvare, mener professoren. Han understreker at forskerens autonomi, eller uavhengighet fra bindinger, er nødvendig for at forskningen skal ha troverdighet.

– Sannferdighet er den mest grunn­leggende forskningsetiske normen. Hvis man skal kunne være tro mot plikten til sannferdighet, da må man jo også ha frihet til å følge sin overbevisning, sier Gezelius.

Ved NIBIO oppsto det i 2017 en konflikt om forskeres rett til å ytre seg da pensjonert forsker Arne Grønlund ble bedt om å ikke delta i offentlig debatt i en omstridt sak (se egen artikkel).

Tatt opp i Stortinget

Gezelius har lenge vært opptatt av forskningsfrihetens kår. I 2009 sto han som forsker og tillitsvalgt for Forsker­forbundet ved daværende Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) midt oppe i en betent konflikt om forskeres ytringsfrihet.

En av forskerne hadde publisert en kronikk med krass kritikk av norsk landbrukspolitikk, noe som førte til at en ekspedisjonssjef i Landbruks- og mat­departementet ba NILFs ledelse avklare om kronikken representerte instituttets syn. Departementet var samtidig NILFs eier.

Etter protester fra forskerne ved NILF ga saken støtet til en større debatt. Den endte opp med at Stortinget ba regjeringen legge fram forslag om tydeliggjøring av vilkårene for forskningsfrihet i instituttsektoren.

Innad på NILF førte saken til at det ble utarbeidet et sett med råd for hvordan forskernes frihet skulle behandles. Rådene slo blant annet fast at forskere har plikt og rett til å ytre sin faglige overbevisning.

NILF er senere fusjonert inn i NIBIO, som har tatt med seg erfaringene inn i sitt forskningsetiske arbeid (se underartikkel).

Hvor går grensene?

I 2013 endret Kunnskapsdepartementet retningslinjene for grunnfinansiering til forskningsinstitutter via Norges forsknings­råd. Disse gjelder fortsatt, og sier at instituttene må legge til rette for at prinsippene for akademisk frihet skal gjelde for all offentlig finansiert forskning.

Samtidig tas det forbehold om at dette gjelder «så fremt det ikke kommer i konflikt med arbeidsgivers styringsrett». Forskerne skal ha «størst mulig frihet» til å uttale seg om egen forskning, men innenfor rammene av ansettelsesforholdet. Gezelius mener at forbeholdene er for mange og gir uklarhet.

– Vi trenger er en skikkelig utredning av hva forskningsfrihet innenfor institutt­sektoren skal innebære. Forskningsfrihet vil gå på bekostning av arbeidsgivers styringsrett. Derfor er det viktig å få avklart hvor grensen for arbeidsgivers styringsrett går, sier professoren.

Kunnskapsdepartementet la nylig fram en ny strategi for helhetlig instituttpolitikk. Denne omtaler ikke forskningsfrihet i instituttsektoren og har ingen nye tiltak på området.

– Uenighet bør tas i laget

Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) organiserer flertallet av offentlige og private forskningsinstitutter. Daglig leder Agnes Landstad sier at forsknings­instituttene følger opp kravene i den nye loven om forskningsetikk, som gir institusjonene et tydeligere ansvar på dette området. FFA-lederen mener det er høy bevissthet om dette på instituttene.

Samtidig mener hun at det er vesentlige forskjeller på instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren.

– Forskningen ved instituttene er i veldig stor grad et lagarbeid. Det er mye mindre individuell forskning. Det preger også måten man håndterer forskning og forskningsetiske problemstillinger på, sier Landstad.

– Innebærer det for eksempel at den enkelte forsker ikke kan være uenig med kollegaene sine?

– Det betyr at uenigheten må diskuteres i laget. De forskningsetiske prinsippene gjelder selvsagt i like stor grad ved instituttene. Men vurderingene og diskusjonene må i stor grad gjøres i prosjektgruppa.

Landstad sier at det ikke er noe problem at enkeltforskere ved samme institutt er uenige, og viser til at det ofte er diskusjon som driver forskningen videre.

FFA er fornøyd med det som sies om forskningsfrihet og arbeidsgivers styringsrett i dagens retningslinjer for grunn­bevilgning til forskningsinstituttene.

– Dette er retningslinjer for forskningsinstituttene som også driver med stor grad av oppdragsforskning. Den reflekterer realiteten i instituttsektoren, sier Landstad.

– Ofte konflikter rundt forskningsresultater

– Hvordan i all verden skal vi ha en åpen og kunnskapsbasert debatt om de viktigste politiske spørsmålene hvis ikke forskerne kan delta?

Spørsmålet stilles av Ingrid Bay-Larsen, medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturfag og teknologi (NENT) og en av tre redaktører for boka «Interessekonflikter i forskning».

Hun mener budskapet til Stig S. Gezelius og Klaus Mittenzwei er viktig og aktuelt.

– Det er nok å se på avisene, så ser man at det ofte er konflikter rundt forsknings­resultater og beskrivelser av virkeligheten. Forskning er strategisk viktig for aktører. Den er viktig i havbruksdebatten, i rov­dyr­politikken og i petroleums­politikken, for å nevne noen eksempler, sier hun.

Bay-Larsens inntrykk er at det særlig i instituttsektoren kan variere mye hvordan forskningsfriheten ivaretas, og hun peker spesielt på ytringsfriheten og deltagelse i offentlig debatt. Hun viser til at det også er et lederansvar å legge til rette for forskernes formidling, og støtte opp om medarbeidere som blir stående i harde ordvekslinger.

Les også: Jordforsker mener han fikk munnkurv