Mitt dilemma: «Skulle vi gi opp samarbeidet og dra på sightseeing?»

Dong Niu er postdoktor ved Jinan universitetet i Guangzhou, Kina. Han har gjort etnografisk feltarbeid og samlet inn data fra et senter der han selv jobbet med «social work». De møttes i Guangzhou, der Haugen har jobbet med etnografisk forskning blant vestafrikanere, og ble enige om et artikkelsamarbeid.

Strategien er klar, disposisjonen likeså. Men nå har Niu fortalt om datainnsamlingen, og Haugen har mange spørsmål. Ved senteret der data er samlet inn, får folk i nabolaget tilbud om språkopplæring, helsetjenester og aktiviteter. De har gode grunner til å dukke opp. Men det går opp for Haugen at de ikke har blitt spurt om å delta i forskning.

Niu har tatt grundige notater, men uten noen konsekvent innhenting av samtykke. Fritt informert samtykke er et ufravikelig forskningsetisk prinsipp for norske forskere. Det er også et krav fra aktuelle tidsskrifter.

«Det kan ikke være mulig?», tenker Haugen når hun går fra kontoret den dagen. Hun angrer på hele planen og tenker at de bare må avslutte, dra på sightseeing og gå hver til sitt.

Fra frustrasjon til aha-opplevelse

Men i stedet møtes de på ny neste morgen. Niu jogger opp til kontoret hennes og fortsetter historien. I flere dager forteller han, i kronologisk rekkefølge, og Haugen lytter og spør. Det krever stor tålmodighet fra dem begge. Også Niu har innsett utfordringer ved arbeidet. Han og kollegene ble flere ganger bedt om å hjelpe politiet, for eksempel med å kontrollere passene til tilflyttede utlendinger. Stilte de spørsmål, var svaret fra deres rådgivere: «Nasjonale interesser kommer i første rekke».

Niu er ung doktorgradsstipendiat med lite forskningsetisk opplæring, og han jobber innen et fagfelt som er nytt for Kina. Internasjonalt har feltet hatt en ambisjon om å bidra til færre marginaliserte, ifølge Haugen. I Kina er det uttalte nasjonale målet å bidra til harmoni i samfunnet. For Niu og kollegaene blir konflikten til slutt for stor mellom faglighet og myndighetskrav. De slutter i jobben.

Etter noen frustrerende dager har Haugen innsett at historien i seg kan bli et verdifullt kunnskapsbidrag: Når man har en ung profesjon som brynes mellom internasjonale idealer og lokale forventninger, stiller det enkeltindivider i et vanskelig spenn. Hva skjer da?

Å ta et skritt tilbake

I desember 2018 publiseres artikkelen Social Workers in China: Professional Identity in the Making i tidsskriftet British Journal of Social Work. Forfatterne er litt bekymret for hvilke konsekvenser publiseringen kan få for Nius videre karriere. Det skal lite til før folk blir beskylt for å være illojale i Kina, forklarer Haugen. Men samtidig er publiseringen i et vel ansett tidsskrift en fjær i hatten for Nius arbeidsgiver. Artikkelen er dessuten på engelsk, og blir antagelig lite lest lokalt. Den har foreløpig ikke skapt problemer, snarere har samarbeidet vekket Nius interesse for forskningsetikk. Han jobber nå med faghistorie og etikk innenfor antropologi.

Haugen er i dag førsteamanuensis i Kina-studier ved Universitetet i Oslo. Hun har historien med seg som en god lærdom i det å forholde seg til Kina.

– Vi er alle systemkritiske. Samtidig har vi empati med de som jobber innenfor dette systemet. Villigheten til å ta et skritt tilbake og reflektere avgjør kanskje om et samarbeid blir riktig. Vi må forstå hverandre og hvordan forskjeller i opplæring og rammevilkår preger oss som fagpersoner.

Og om et slikt samarbeid kan bringe med seg frustrasjoner, er Haugen ikke i tvil om at det er nødvendig.

– Vi kan ikke drive med Kina-studier uten å samarbeide med kinesere. Det må vi bare klare.