Svenske skandaler under lupen

Skandalen har en helt spesiell plass i forskningsetikken. Skandaler berører normbrudd, maktkamp, kollegialitet, forholdet til offentlighet og mye mer.

Men som redaktør Motzi Eklöf påpeker i starten på boken «Medicinska moraler och skandaler: Vetenskapens (etiska) gränser», er skandalen også norm­utviklende: Nürnberg-kodeksen og Helsinkideklarasjonen etterfulgte de grusomme medisinske forsøkene under 2. verdenskrig. Tuskegee-eksperimentet ga oss Belmont-rapporten.

I Norge kom forskningsetikkloven på plass i kjølvannet av at tannlegen og legen Jon Sudbø ble avslørt for fabrikkering av data i 2006.

En norsk Macchiarini?

Den svenske medisinske historikeren Motzi Eklöf har hentet inn bidrag fra ti skribenter, hovedtyngden av dem med idehistorisk bakgrunn. Og joda, Paolo Macchiarini – stjernekirurgen som ble hentet til Karolinska for å bringe suksess, men som i stedet brakte tidenes forsknings­skandale – er høyst til stede. Men ambisjonen er større: Eklöf og kollegaene ønsker å belyse hvordan ulike hendelser ender opp som en «skandale».

Gjennom ni ulike case-studier fra svensk 1900-talls medisin- og vitenskapshistorie får vi presentert spennende etiske og vitenskapsteoretiske konflikter. Disse utviklet seg i noen tilfeller til skandaler, mens de i andre tilfeller gikk ubemerket hen.

I det første kapitlet studeres likheter og forskjeller mellom Macciarini-saken og saken rundt bakteriologen Alfred Petterson på begynnelsen av 1900-tallet. I det andre kapitlet møter vi en stjernekirurg kallet til professor ved det Karolinska Institutet, som har spesialisert seg på en prosedyre for implantering av et kunstig organ. Han heter ikke Macchiarini, men snarere Bjarne Semb, kommer fra Norge og driver med transplantasjoner av mekaniske hjerter.

Semb ender opp i en kjempeskandale. Men ikke nødvendigvis fordi han brøt noen etiske regler. Som forfatterne antyder, ble de kirurgiske operasjonene mer en skueplass for konfliktene og skandalen, enn dens årsak.

Et historisk blikk på etikken

Utover i boken slippes den direkte sammenlikningen med Macchiarini-saken. Dermed fungerer ikke lenger Macchiarini som rød tråd, men bare det abstrakte begrepet «skandale». Det gjør det litt mer krevende å være leser. Men noen av case-studiene gir oppsikts­vekkende innsikt i vår nære historie.

Medicinska moraler och skandaler gir oss en motvekt til en stivnet forståelse av forskningsetikk. I forordet påpekes det at vi kanskje for ofte stiller oss spørsmålet «ser det ut som det borde» fremfor det mer grunnleggende spørsmålet «varför ser det ut som det gör?».

I mange tilfeller kommer ikke skandalen ferdig merket i sin samtid. Det foregår fortolkningskamper om hva som er å forstå som god forskning, god etikk, hvor skillet går mellom forskning og behandling, og hva som bør anses som akseptabel oppførsel. Først i ettertid fremstår verden som svart-hvit. Men man går glipp av mye spennende innsikt om man ikke også følger prosessene frem mot «sluttmerkingen».

Når vi har å gjøre med en skandale, og hva som eventuelt er skandalen, kommer i mange tilfeller an på øynene som ser, er bokas grunntese. Og i medisinen finnes det mange ulike par øyne, eller «moraler».