– Forskningsmidler fordeles ad hoc
For 25 år siden kom forskningsetiske råd om fordelingen av ressurser i medisinsk forskning. Fortsatt finnes ingen gjennomtenkt politikk på området, mener professor Jan Helge Solbakk.
30 år i forskningsetikkens tjeneste
I løpet av sin 30-årige historie har De nasjonale forskningsetiske komiteene behandlet flere hundre saker, gitt ut et titalls rapporter og antologier, og utarbeidet retningslinjer og veiledere på en rekke områder.
Magasinet Forskningsetikk har spurt tidligere og nåværende ledere i sekretariat og komiteer om hvilke saker de synes har vært spesielt interessante eller viktige. Dette er én av dem.
Hvert år deler det offentlige ut mange milliarder kroner til norsk medisinsk forskning.
– Det er så viktig at man sørger for at ressursene vi har, brukes til det som kommer flest mulig til nytte, sier Solbakk, som er professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
I 1995 ledet han, sammen med professor Jarle Ofstad, arbeidet med utredningen «Etiske sider ved prioritering og ressursfordeling i medisinsk forskning». Bak utredningen stod Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin, NEM, hvor Solbakk var sekretariatsleder.
Til nytte for folk
Konsekvensene av forskningen burde være førende for prioriteringene, resonnerte utredningen. I praksis ville det si at forskningen i størst mulig grad skulle være nyttig for helsetjenesten, og helsetjenesten nyttig for befolkningen.
Men hva er nyttig medisinsk forskning? Det er ikke opplagt, slo NEM fast. Komiteen foreslo å skille mellom direkte og indirekte nytte. Et viktig poeng var at vitenskapelig skolering av helsepersonell, altså doktorgradsutdanning, i seg selv spilte en større rolle enn resultatene fra avhandlingene.
– Utredningen viste at nye medikamenter og andre behandlinger i svært liten grad stammet fra norsk forskning, men var importert fra utlandet. Uten en forskerutdanning i bunn ville det være vanskelig for helsepersonell å vurdere kritisk hva som kunne komme flest mulig pasienter til gode og dermed burde tas i bruk, forklarer Solbakk.
– Møtte liten forståelse
NEM kom med flere konkrete forslag til satsinger:
- forskning med klart komparative fortrinn, og da særlig innen helseregistre og patologiske samlinger (biobanker)
- forskning som kunne komme fattige land til gode
- forskning innen medisinske spesialiteter med få akademiske stillinger
- vitenskapelig skolering av så mange leger og annet helsepersonell som mulig, uavhengig av tema og problemstilling
– Ble disse anbefalingene fulgt opp?
– Nei, jeg tror vi var altfor tidlig ute, og vi møtte liten forståelse, sier Solbakk.
– Mangler overgripende tenkning
Den gang fantes ingen eksplisitt formulert fordelingsetikk eller politikk i norsk medisinsk forskning, slo rapporten fast. Fortsatt mangler en overgripende tenkning på området, mener Solbakk.
– Veldig mye av ressursfordelingen er ad hoc. Det er på høy tid at prioriteringstenkningen rustes opp, fastslår han.
– Grundige prosesser
– Fordeling av forskningsmidler er basert på grundige prosesser og på ingen måte ad hoc.
Det sier Ole Johan Borge, avdelingsdirektør i Forskningsrådet. Han viser til at Forskningsrådet i en årrekke har hatt et godt system for prioritering av midler til forskning, gitt føringene fra Regjeringen. Dette arbeidet er videreutviklet gjennom overgangen til porteføljestyring, sier han.
– Målet er se store fagområder, som helse og livsvitenskap, på tvers.
Investeringene vi gjør, er basert på analyser av de ulike porteføljene,
grundige planer som setter søkelys på forskningens samfunnsmål,
og konkrete treårige investeringsplaner.