Ærlig talt: Kan forskningsintegritet læres?
Det er mulig – men supergode seminarer med eksterne aktører hjelper lite hvis man kommer tilbake til et forskningsmiljø der det man lærer, har liten verdi.
Om spaltisten
Bjørn Hofmann er professor i medisinsk filosofi og etikk ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU på Gjøvik og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Våre andre faste spaltister er Norunn Myklebust, Elisabeth Staksrud og Jan-Ole Hesselberg.
Forskningsfusk finner stadig veien til nyhetene og skandalene er mange. Sudbø, Penkowa, Macchiarini er noen av navnene fra Skandinavia som har skapt internasjonale overskrifter. Fusk er et betydelig problem – ikke minst fordi det fører til falsk forskning. Det svekker nytten og verdien av resultatene, og undergraver tilliten til forskningen og forskerne.
Forskningsintegritet er foreslått som en måte å forhindre slike skandaler på, det vil si å fremme evnen til å følge visse moralske prinsipper og profesjonelle standarder, som objektivitet, ærlighet, åpenhet, rettferdighet, ansvarlighet og god forvaltning.
Hvordan skal vi så fremme forskningsintegritet slik at vi unngår fusk og furorer? Svaret baserer seg på et annet spørsmål: Handler forskningsintegritet om kunnskap, holdninger, personlighetstype eller kultur?
Mange tiltak virker ikke
Vi har fått mange tiltak for å fremme forskningsintegritet, deriblant kodeverk, sjekklister, forskningssamarbeid for forskningsintegritet, filmer, spill og rollespill, og mentorordninger.
Mange tiltak, slik som kurs, sjekklister og mentorordninger viser seg å ha forholdsvis beskjeden effekt. Kan det være fordi man ikke tar nok hensyn til at fuskere er spesielle mennesketyper (råtne epler) og at slike tiltak ikke virker på dem? Er det fordi de har lært å fuske som barn? Eller at forskningsintegritet kan forstås så forskjellig blant ulike personer og aktører?
For eksempel synes forskningsledere og forskningspolitikken å se på integritet som normer. Forskere synes derimot å se på forskningsintegritet som dygder, altså noe som er knyttet til væremåte og karakter. Da vil ikke normbaserte tiltak, der man legger vekt på å følge regler, nødvendigvis virke særlig godt.
Forskningsstjerner slår ut sjekklister
En fersk artikkel i Nature foreslår ni konkrete tiltak for å bedre forskningsintegriteten. Felles for dem er at de er formelle og strukturelle. De mange avsløringene de siste årene viser imidlertid at denne typen tiltak ikke er tilstrekkelige for å fremme forskningsintegritet.
Én grunn til det er at lokale normer, verdier, vaner og idealer kan eksistere i såkalte forskningskulturer delvis uavhengig av formelle strukturer. Forskningslederen eller stjernen i forskergruppen kan da ha større normerende kraft enn eksterne etikere, fjerne dekaner, tilårskomne mentorer, uforståelige retningslinjer og brysomme sjekklister.
Jeg avviser ikke at forskningsintegritet kan læres på kurs og gjennom innføring av regler, men tror det er viktigere at det vises i praksis i det forskningsmiljøet man er en del av. Forskningens moralske normer må læres samtidig med at man lærer de faglige normene. Man må lære siteringsrutiner og forfatterskapsnormer på samme måte som man lærer lab-oppsett og design av empiriske studier. Korrekt datahåndtering må gå som hånd i hanske med statistisk analyse.
Se til Moserne
Forskningsmiljøer må utvikle kulturer kjennetegnet av integritet. Da Moserne fikk Nobelprisen, var de tydelige på hvor viktig det var å sikre sitt ry og levere solide faglige fortellinger.
Forskningsintegritet bygges best gjennom gode miljøer med gode, nære og tilgjengelige forbilder. Enhver forsk(ningsled)er bør svare på følgende spørsmål: «Er vi like gode moralsk som vi er metodisk i mitt forskningsmiljø? Hvordan kan jeg bidra til at vi blir det?» Først da legger man grunnlaget for solid forskning – både faglig og moralsk.