Vaksinemotstandens fall

I Norge har vi så vidt kommet oss etter skandalen i 2006 rundt Jon Sudbøs forfalskninger og fusk, som førte til tilbaketrekking av hans artikkel i det framstående tidsskriftet The Lancet.  

Da Sudbø selv ble intervjuet i etterkant av avsløringen, begrunnet han fuskingen med et ønske om heder og ære. I forskningsverden oppnås dette gjennom publikasjoner og siteringer.  

Mannen som Sunday Times-journalisten Brian Deer har skrevet bok om, praktiserer innenfor samme uetiske og uredelige landskap som Sudbø gjorde: fabrikkering, forfalskning og fusk. Forskjellen er at Andrew Wakefield bedrev denne virksomheten i større dimensjoner, med tydeligere økonomisk motiv, og med hjelp av en lang rekke aktører og institusjoner.  

Hvem er Wakefield? Hvordan greide han å få så stor slagkraft til sine argumenter i første omgang? Det er noen av de viktigste spørsmålene Deer prøver å svare på i «The Man Who Fooled the World», en bok som utspiller seg nærmest som en krim.   

En farlig feilkobling 

Kort oppsummert var Wakefields fremste inngripen i vaksinespørsmålet at han gjorde en kobling mellom vaksinen mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksinen) og forekomsten av autisme hos barn. En kobling som har blitt grundig motbevist i en lang rekke vitenskapelige studier, og som var basert på høyst spekulativ datainnsamling og slett laboratoriearbeid.   
 
Wakefield var født inn i en familie av leger. Om ikke dette definerte hans vei, så skapte det ifølge Deer forventninger om å gjøre «noe stort». Etter å ha oppnådd karriereplan nummer én om å bli kirurg, fattet Wakefield interesse for gastroenterologi, og særlig Crohns sykdom (inflammatorisk tarmsykdom). Årsaken til at noen led av Crohns sykdom, var uviss, og å løse en slik gåte ville sikre livslang heder og ære i medisinen.  
 

De store spørsmål 

Dette var på 1980-tallet – «the age of AIDS», som Deer skriver. Å koble Crohns til en smittsom kilde, som for eksempel virus, ga stor mening.  

Det var likevel en tilfeldighet at Wakefield beveget seg inn på temaet vaksiner, og særlig kombinasjonsvaksinen MMR. I et intervju forteller Wakefield at han satte seg ned med to lærebøker i virologi og jobbet seg gjennom dem. «Jeg kom til meslingeviruset», sier han. Der beskrev bøkene hvordan viruset kommer seg inn i magesekken og skaper betennelse. For Wakefield var det som å lese om Crohns.  

Som etablert forsker ved Royal Free Medical School i London fikk Wakefield handlingsrom til å forfølge sine spekulasjoner. Drivkraften hans var å stille de store spørsmålene heller enn spørsmål utledet fra konkret eksperimentelt eller klinisk forskningsarbeid. Er meslingevaksinasjon en risikofaktor for inflammatorisk tarmsykdom? Det ble Wakefields store spørsmål.  

I 1998 publiserte The Lancet Wakefields studie av 12 barn, der han lanserte et nytt syndrom: autisme med inflammatorisk tarmsykdom. Samtidig fremmet han teorien om en sammenheng mellom tarmsykdom, autisme og MMR-vaksinen.  

Forskningsetisk krasjlanding 

I møte med kritiske kollegaer og i medieintervjuer skal Wakefield flere ganger ha gjentatt at det dreide seg om et «moralsk spørsmål» for ham. Det var umulig å uttrykke videre støtte til MMR-vaksinen så lenge det var uavklart hvor trygg den var, mente han. For å håndtere dette moralske spørsmålet forfulgte han paradoksalt nok et spor som innebar å bryte nærmest enhver forskningsetisk norm.   
 
Så mens Wakefield kastet seg ut på et moralsk korstog mot det medisinske etablissementet, kan hans eget arbeid karakteriseres som en forskningsetisk krasjlanding. Det er ikke mange punkter i en forskningsetisk veiledning som ikke blir brutt i løpet av de årene han var ansatt som forsker i England. Lancet-studien fra 1998 skulle komme til å bli sentral i skandalen rundt Wakefield.  

Det er slående hvordan han kommer unna med konsekvent og manglende respekt for institusjonelle og kollegiale regler. Det blir fort tydelig for leseren at rundt Wakefield er det en lang rekke «hjelpere» så vel som et klima der penger og anerkjennelse er høyt ettertraktet.  

Wakefield treffer også bra i den sosiale konteksten med en økt mistillit til vaksiner, blant annet som følge av kontroversen rundt DTP-vaksinen (difteri, stivkrampe og kikhoste). Mange av Wakefields hjelpere var mødre til autistiske barn, som søkte etter en medisinsk årsak og økonomisk kompensasjon fra legemiddelindustrien.  

Skandaler som Sudbø og Wakefield er heldigvis ikke normalen. Granskingsutvalget – det nasjonale utvalget for uredelighetssaker i Norge – har selv uttalt til media at «hverdagsfusk» er et mer utbredt problem. Men de virkelig grove tilfellene bryter ned tilliten til forskningen. De negative ettervirkningene av Wakefield er fortsatt høyst reelle, særlig i USA, der han omfavnes av flere kjente navn, som Donald Trump, Jenny McCarthy og Jim Carrey. 

Makten i detaljene 

Det mest effektive grepet til Deer er detaljnivået historien fortelles på. Det er et imponerende detektivarbeid, og det at han har direkte fotfulgt Wakefield i England og USA, gir den også en dramatisk komponent. Deer beskriver for eksempel hvordan han løper etter en unnvikende Wakefield gjennom en konferansesal i Texas i 2004 i et forsøk på å få ham til å svare på noen ubehagelige spørsmål.  
 
Noen ganger skinner det litt vel mye gjennom hvor mye Deer misliker den tidligere forskeren. Andre ganger er den sarkastiske tonen god underholdning og bidrar til at denne boka er en «pageturner» som du rett og slett ikke greier å legge fra deg.  
 
Detaljene gjør også at Deer bygger en solid sak mot Wakefield, og det tror jeg er en viktig ambisjon med denne boka. Deer ønsker ikke bare å fortelle en utrolig historie om hvordan en lege lurte en hel verden, men også skrive et bidrag som er kraftig nok til å knuse enhver uberettiget skepsis mot vaksiner. Her synes jeg han gjør en god jobb.  
 
Om boka i tillegg leses som et bidrag til forskningsetikken og betydningen av den for å sikre god vitenskap og tillit til forskningen, så har Deer virkelig lykkes.    

Les flere bokanmeldelser: 
Forskningsetikk i praksis
Svenske skandaler under lupen