Forskningsfyll
E-posten som landet i innboksen min, var flatterende, men det påfølgende møtet med avsender ble desto mer frustrerende.
Om spaltisten
Elisabeth Staksrud er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo og tidligere leder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Våre andre faste spaltister er Norunn Myklebust, Bjørn Hofmann og Jan-Ole Hesselberg.
Det var en svært smigrende e-post å få. Jeg ble fortalt at flere hadde skrytt av mine evner som forsker og formidler, og nå lurte avsender på om jeg kunne være hovedinnleder på en stor konferanse. Publikum var noe uvanlig; pengesterke og energiske innovatører i dress. Kunne jeg være interessert? Skulle vi ta en prat? Jeg sa ja til en kaffe. Forberedte meg. Hadde ideer til hvordan innsiktene fra vår forskning kunne være relevante for nettopp dette publikumet.
Vi rakk så vidt et par minutter med introduksjon og småprat før han sukket litt oppgitt ut i luften, lente seg fremover og hvisket fortrolig:
« … du skjønner, jeg skulle egentlig holde dette innlegget selv, men vi har fått nok et pålegg om å finne flere kvinner. Helst en med en fancy tittel. Men, det jeg mener vi egentlig trenger, er at du legger frem det jeg har forberedt. Jeg sender deg manus. Vi skal selvsagt betale deg for det …»
Kaffen var god. Jeg betalte den selv.
Mitt akademiske utseende
Det er ikke første gangen det har skjedd. Hverken med meg eller med andre forskere. Det kommer en jevn strøm av forespørsler om å være med i ulike søknader, prosjekter, komiteer, advisory boards – og på konferanser. Dette er en del av dealen – jeg skal bidra til fellesskapet. Jeg skal stille opp. Men hvordan? Og på hva?
Jeg gjør det til en vane å spørre hvorfor de har tenkt på nettopp meg, og hva de ønsker at jeg skal bidra med av faglig kompetanse. Det er ikke alltid det kommer et svar.
Flere har pekt på problemet med å bli bedt om å fylle en kvote, heller enn å bidra som forsker. Stipendiat og forsker Minda Holm har beskrevet opplevelsen av å bli invitert inn i en søknad «fordi de trenger en kvinne», som en gråsone: «Det er verken snakk om seksuell trakassering eller uttalt diskriminering. Det er ikke en gang nødvendigvis snakk om manglende gode intensjoner.»1 Den som blir spurt, blir stående i et vakuum. Er det forskningen som etterspørres, eller er det det akademiske utseendet?
Mellom salighet og fortapelse
Jeg har undret meg over hva som står på spill forskningsetisk når noen føler det opportunt å be kollegaer om å være «fyllmasse».
Forskere skal ha forskningsetikken langt fremme i pannebrasken. Vi skal utøve godt etisk skjønn og god vitenskapelig praksis. De grunnleggende normene for kollegiale forhold – et faglig fellesskap preget av respekt, åpenhet, saklighet og kritikk – er en forutsetning.
Derfor vurderer vi kollegaers arbeid med integritet. Vi vet hvilke prinsipper som skal ligge til grunn: den faglige innsikt og metodiske kvalitet. Slik er vi med og hegner om vår akademiske frihet og den åpne akademiske samtale, kritisk profesjonalitet og respekt for andres velfunderte argumenter og innsikter.
Er det noe av dette som står på spill? Når det som betyr mest, er kollegaens status og demografiske «profil» og hvordan disse kan løftes og beskrives i møte med finansiør? Er vi prisgitt systemer som er bygget på gode intensjoner, men som i praksis gir lite innflytelse for dem som blir en del av den nødvendige sjekklista heller enn prosjektet?
Vi mangler kanskje et forskningsetisk språk for å beskrive og for å komme oss ut av dette limbo: et sted mellom akademisk salighet og fortapelse hvor man i teorien er med, men ikke kommer seg noe sted.
Som forskningsfyll er de fleste forskere bortkastet.
Les flere Ærlig talt-spalter:
Ærlig talt: Kan forskningsintegritet læres?
Ærlig talt: Har kunden alltid rett?