Medforfatterskap: Ekspertene har ett soleklart råd

Når forskning skapes, er det mange snubletråder. Hvem skal stå som forfattere, og i hvilken rekkefølge? Hva gjør du med henne som ikke bidro i selve forskningen, men som var en essensiell døråpner? Og hva hvis den hovedansvarlige førsteforfatteren plutselig skal flytte ut av landet før arbeidet er gjort?  
 
Konflikter om medforfatterskap er velkjent for forskningsetiske utvalg og redelighetsutvalg. For dette handler absolutt om etikk og god vitenskapelig praksis, ifølge Heidi Østbø Haugen, professor i Kina-studier.  
 
– Forskere må krediteres rettmessig for sine bidrag. Er det uklarheter om forfatterskap, blir forskningen også mindre pålitelig, fordi det blir vanskeligere for leseren å undersøke og etterprøve resultatene, mener hun. 

– Mye står på spill  

Ifølge vitenskapsombud Knut W. Ruyter ved Universitetet i Oslo (UiO) er medforfatterskap det området han får flest henvendelser om. I flere tilfeller har han meglet. Mye står på spill, for forfatterskap er helt avgjørende for vitenskapelig merittering og anerkjennelse, poengterer han.  
 
– Ingen saker er like. Men i nesten alle tilfeller dreier det seg om berettigelse til forfatterskap og strid om det, sier Ruyter.   
 
Konflikter om forfatterskap kan både innebære spørsmål om hvem som skal være forfatter og hvorfor, og hvor i rekkefølgen de ulike bidragsyterne skal stå.  

Vanskelig tross retningslinjer   

Det finnes kjøreregler, for eksempel gir Vancouver-anbefalingene praktiske og etiske retningslinjer innen medisin. Disse benyttes også i andre fagfelt. Også nasjonale forskningsetiske retningslinjer tar for seg medforfatterskap.  
 
Men selv om du følger slike anbefalinger, kan du støte på problemer, ifølge Ruyter, som selv har forskningsbakgrunn fra teologi.   
 
Så hvordan kan man skrive artikler i samarbeid mest mulig smertefritt? Vi har spurt disse fire om råd:   

• Knut Ruyter, vitenskapsombud ved UiO  
• Edvard Moser, professor i nevro­vitenskap ved NTNU  
• Heidi Østbø Haugen, professor i ­Kina-studier ved UiO og forfatter av «Håndbok i forskningsetikk og databehandling»  
• Marta Bivand Erdal, forskningsdirektør ved Institutt for fredsforskning (PRIO)  

Råd 1: Vær tidlig ute. Avklar hvem som skal være medforfattere og på hvilket grunnlag. 

Alle de fire i panelet trekker fram dette som svært viktig. Avklaringene må skje tidlig og gjerne skriftlig, understreker Ruyter.  
 
– I dag er det tradisjon for å gjøre skriftlige avtaler om alle mulige økonomiske forhold, men ikke om denne typen ting, sier han.  
 
Han råder forskere til å tenke gjennom hva som gjør at noen kan, og skal, bli forfatter. Her sier Vancouver-anbefalingene blant annet at ingen kan være såkalt æresforfatter. Og har noen bidratt med tilgang til data eller finansiering av forskningen, skal de takkes i en fotnote.  
 
– Vancouver-anbefalingene gir likevel et stort rom for tolkning. De sier for eksempel at man skal ha gitt et substansielt bidrag, men hva skal til for at du oppfyller det? For meg betyr det at terskelen er lagt høyt, mens diskusjonen og uenigheten ofte går på hvor lite som skal til for å kalle noe substansielt.  
 
Husk også at medforfatterskap innebærer et ansvar, råder Ruyter.  
 
– Forfattere stiller seg bak riktigheten av forskningen. Det siste kriteriet i Vancouver-anbefalingene understreker dette punktet. Det har vært symptomatisk at når det er oppdaget fusk og fanteri, prøver medforfattere å unndra seg ansvar.

Råd 2: Avklar forfatterrekkefølgen tidlig.  

Edvard Moser har ofte vært glad for at de har vært tidlig ute med å avklare forfatterskap og rekkefølge.  

– Da vet alle hva de går til, og prosessen vil tilpasse seg det man har avtalt. Det kan hende ting endrer seg underveis, og da bør man diskutere disse endringene også så tidlig som mulig, slik at forventningene er eksplisitte, sier han.

Alle som er under opplæring på fakultetet, må sette seg inn i Vancouver-anbefalingene. Så snakker forskerne sammen om hvilke prosjekter hver enkelt skal være involvert i. De skiller tydelig mellom førsteforfatterne og de som skal listes som nummer to, tre og fire.  
 
– Hos oss har førsteforfatter ansvaret for å drive prosjektet framover. Denne personen er gjerne under opplæring, enten en stipendiat eller postdoktor, sier Moser.  
 
Lab-leder er sisteforfatter, med ansvar for veiledning og kvalitetssikring. Denne personen er også ofte aktiv i skrivingen. Utover dette listes de eldste og mest erfarne bakfra og de yngste i den fremre delen. Moser poengterer at dette kan være helt annerledes i andre fagfelt.  
 
Ifølge Knut Ruyter finnes det etablerte praksiser for rekkefølge innen enkelte fagområder, som medisin. Det gjelder særlig førsteforfatter og sisteforfatter.  
 
– Man kan vel tillate seg å si at førsteforfatter-regelen er blitt ganske allmenn, i betydningen av at den plassen meritterer mer enn noen av de andre plassene, sier Ruyter.  
 
Likevel kan mangelen på faste, enhetlige regler for forfatterrekkefølge skape utfordringer, spesielt innen tverrfaglige og internasjonale prosjekter, påpeker han.  
 
– Blir det en tvist, finnes det ingen prosedyre eller instans for å løse den. Blant annet derfor anbefaler jeg forskere å inngå avtaler på forhånd, også for hvordan konflikter skal løses.  

Råd 3: Avklar hva som er viktig for medforfatterne.  

Har medforfatterne noen frister, for eksempel en ph.d.-innlevering? Eller vil de ha artikkelen inn i et best mulig tidsskrift uavhengig av hvor lang tid det tar?  
 
En avklaring her kan være nyttig selv om det i utgangspunktet ikke er noen konflikt, mener Østbø Haugen. Det opplever hun selv akkurat nå, i et samarbeid med en forsker i Kina.  
 
– Vi skrev en artikkel sammen som har ligget lenge til fagfellevurdering. For henne er det prekært å få den ut raskt. For meg er det mye lettere å håndtere den situasjonen når jeg vet at vi var enige om å sende inn til det tidsskriftet.  
 
Et nærliggende spørsmål er om det haster for resten av verden at resultatene gjøres kjent. Tenk da på hvor artikkelen vil publiseres raskt, hvor man får åpen tilgang, hvem som leser tidsskriftet, og hvilket ansvar medforfatterne har for å få ut resultatene, råder hun.

– Ulike forfattere kan vekte disse spørsmålene ulikt. Forutse hele livsløpet i en skrive- og publiseringsprosess, tenk gjennom hvilke spørsmål som vil oppstå på hvert punkt, og snakk om disse.    

Råd 4: Vit at kravene for forfatterskap kan variere mellom fagfelt.  

Ifølge Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi er det i humaniora og samfunnsvitenskap vanlig å stille krav om at medforfattere faktisk har bidratt til å utarbeide og ferdigstille manuskriptet. Bare de som har bidratt til analysen og arbeidet med selve teksten, skal være medforfattere. 

Haugen var en periode gjesteforsker i Nederland. En annen gjesteforsker, innen biomedisin, var fra Japan. 
 
– Denne forskeren hadde ikke et felles muntlig språk med de han samarbeidet med. Likevel kunne de sampublisere. Dette ville være vanskelig innen humaniora og samfunnsvitenskap, hvor forståelse og ideer som regel ikke kan skilles fra språket vi kommuniserer dem gjennom.   

Råd 5: Hvis det oppstår problemer, snakk om det umiddelbart.   

Edvard Moser har ikke opplevd alvorlige problemer i et skrivesamarbeid, men enkelte situasjoner har vært vanskelige på grunn av eksterne omstendigheter.  
 
– En vanlig grunn er at den som driver prosjektet, plutselig flytter ut og en annen overtar. Da blir vi iblant nødt til å endre på forfatterrekkefølgen, sier han.  
 
Samtalen om forfatterskap bør tas med det samme, særlig hvis forskeren reiser ut av landet, ifølge Moser.   
 
– Det er vanskelig å overtale noen til å ta over en større gjenstående jobb hvis de ikke får en belønning. Årene med forskning har absolutt lært meg at den diskusjonen tar vi aldri på slutten.  
 
Ofte, hvis de ikke kan si hvem som har gjort mest, deles førsteforfatterskapet ved å skrive en stjerne på navnene. Det viser at begge bidro likt. Én vil fortsatt stå først, men skal du søke jobb, vil dette tas hensyn til, forklarer Moser.  
 
Det samme kan gjøres hvis to personer med ulik kompetanse har bidratt like mye.  
 
Dilemmaer kan også oppstå der det betyr mye for én forfatter å stå først, for eksempel på grunn av ansettelse eller opprykk, og der det ikke betyr noe for den andre, påpeker Marta Bivand Erdal.  
 
– Hva gjør man da, hvis begge har bidratt likt, og hvordan begrunner man det? Kanskje vil den som står først, ta hovedansvaret for revideringen? Men hva om begge står i samme skvis?  
 
Snakk sammen, råder hun. Kanskje er det planlagt flere artikler, og forskerne kan ta hovedansvaret for én hver. Noen ganger kan det hende at man må være enige om å være uenige, men lande en løsning for å komme i havn, legger hun til.   

Råd 6: Vær oppmerksom på interessekonflikter på tvers av fag eller land.   

Haugen påpeker at utenlandske forskere ofte har andre konvensjoner og insentiver å forholde seg til. Det samme kan gjelde forskere på andre fagfelt.  
 
– Finansieringsordningene kan for eksempel være ulike på tvers av land. For en norsk forsker kan det være viktig å få studien inn i et nivå 2-tidsskrift, men det er ikke nødvendigvis slik for en forsker i et annet land. Finn ut hva som gir uttelling for deg og meg, så kan dere gjøre gode valg for alle, sier hun. 
 
Ifølge Marta Bivand Erdal finnes det også andre mulige dilemmaer, særlig når forskere i land i nord samarbeider med forskere i sørlige land.  
 
– Her blir det gjort mye for å anerkjenne kompetanse, tid og krefter som kollegaer i sør bidrar med, men det er mange snubletråder. For eksempel, må man publisere på engelsk? Hva med ulike kompetansenivå i engelsk? Hva med arbeidstid? Hvordan kan man praktisk få til et artikkelsamarbeid?   

Råd 7: Om nødvendig, koble inn en tredje, uavhengig part.  

Ifølge Knut Ruyter kan det være lurt å ha en plan på forhånd for hva man gjør om det oppstår konflikter. 
 
– Hvis ikke kan man bruke utrolig mye tid på krangling, sier han.  
 
Heidi Østbø Haugen råder forskere til å hente inn en som kan megle og se ting utenfra.  
 
– Ofte kan man tenke at man skal løse problemet raskt ved å bruke de som er nærmest, men det er viktigere å gjøre ting riktig enn å gjøre dem raskt.  
 
Hun foreslår å kontakte etiske utvalg, vitenskapsombud eller verneombud. 

Råd 8: Husk at forfatterskap handler om mer enn en artikkel.  

Marta Bivand Erdal påpeker at det i en skriveprosess kan oppstå problemer uten at noen av partene har dårlige intensjoner. For eksempel: Tør stipendiaten å ta den plassen i skriveprosjektet som professoren inviterer til? Klarer professoren å skape et klima for utveksling av ideer og meninger der alle høres?  
 
– Medforfatterskap er en akademisk hverdagspraksis der vi stadig kan meisle på den akademiske kulturen vi ønsker oss. Vil vi ha en kultur med raushet, romslighet, deling, læring, refleksjon og dialog? I så fall er medforfatterskap en god arena for å gjøre noe helt konkret, mener hun.  
 
Hun understreker at forskerne likevel kan være kritiske og faglig uenige. 
 
– Men vi må bruke innestemme og være respektfulle.  

Råd 9: Finn gode løsninger internt.  

Edvard Moser mener at grensene og anbefalingene for medforfatterskap ofte er såpass uklare at fagmiljøet må finne ut av ting selv.  
 
I hans egen forskning kan et oppsett i laboratoriet være helt nødvendig for forskningen. Her har de internt landet på en ordning der personen som setter utstyret opp, skal stå på forfatterlisten – men ikke til evig tid. Etter første publisering er utstyret åpent tilgjengelig for alle på laben.  
 
De fleste fag har også etablerte tradisjoner, påpeker han.  
 
– Da er det viktig å innvie unge forskere i kulturen tidlig, for det kan skape mye bitterhet om noen kjenner seg urettferdig behandlet. Å få anerkjennelse for det du har gjort, er jo selve valutaen i forskningen.