Mitt dilemma: Dyreforsøk uten deling
Som lakseforsker både vil og må Stine Gismervik bruke så få individer som mulig. Men når regelverket mangler krav til deling av kunnskap etter dyreforsøk, blir jobben vanskelig.
I 2020 ble 1,7 millioner laks brukt i forsøk i Norge. Stine Gismervik ved Veterinærinstituttet bidro med sin andel.
– Resultat av dyreforsøk er kjempeviktige i noen tilfeller. Likevel er slike forsøk etisk utfordrende å holde på med, påpeker hun.
En stor oppdrettsnæring som trenger kunnskap om alt fra fiskens biologi til behandling av sykdom, er med på å legge grunnlaget for en omfattende forskningsvirksomhet.
– Det er et strengt regelverk for nye teknologier og metoder innenfor akvakultur. Metoder kan ikke brukes uten å være dokumentert egnet med tanke på dyrevelferd, forklarer Gismervik.
Forskningen de aldri får se
Nettopp laksens ve og vel er gjennomgangstema i forskningen hennes: Å finne fram til indikatorer som gjør det mulig å vurdere hvordan laksen har det i oppdrettsanleggene. Å lage system for å rangere alvorlighetsgraden på skader eller påkjenning. Eller å vurdere effekten av en behandling sett opp mot påkjenningene selve metoden utsetter fisken for.
Respekt og dyrevelferd er rettesnor for Gismervik også i hennes praktiske arbeid. De tre R-ene er noe av det hun må forholde seg til: Replacement, Reduction og Refinement.
– Ifølge dyrevernloven skal man bruke andre metoder enn dyreforsøk hvis man kan, bruke så få dyr som mulig og forbedre forholdene i dyreforsøk så godt man kan, forklarer hun.
Men Gismervik og andre som driver med dyreforsøk, står overfor et stort paradoks: De vet ofte ikke hva andre har gjort tidligere, fordi mye av forskningen ikke er publisert.
– Selv på forespørsel er det ikke alle som ønsker å dele. Det eneste vi har å gå etter, kan være et kort anonymisert sammendrag av forsøkene på Mattilsynets hjemmeside.
Dermed kan de uvitende ende opp med å bruke dyr til å gjenta forsøk som har endt sine dager i en skuff.
Vil ha lovbestemt publisering
– Det finnes ingen krav om at dokumentasjon fra dyreforsøk skal gjøres allment tilgjengelig. Verken jeg eller Mattilsynet, som skal godkjenne forsøkene, vil da ha det vi trenger for å gjøre gode nok vurderinger, sier Gismervik.
Det er åpenbart at et krav om publisering må inn i regelverket, mener lakseforskeren, både av hensyn til dyras egenverdi og for å skape åpenhet og tillit.
– Alle etiske vurderinger vi gjør hver dag, må være bygd på bredden av forskning. Dette ville forbedret bruken av forsøksdyr og hva vi får ut av det. Å dele kunnskap er mye jobb, men hvis vi skal ta dyrevelferd på alvor, skylder vi dyra at vi begynner vår forskning der andre sluttet.
Det kan være mange grunner til at en del forskning aldri ser dagens lys. Oppdragsgivere som ønsker hemmelighold av konkurransehensyn, forskere som synes det er ubehagelig å publisere forsøk som ikke gikk etter planen, eller tidsskrift som er uinteresserte i negative resultater.
Selv har Gismervik holdt publiseringsfanen høyt.
– Likevel koster det å vite at forsøket du har gjort, kan være unødvendig lidelse for dyra fordi andre ikke har delt hva de gjorde. Det hadde vært utrolig mye lettere hvis vi kunne si at vi er nødt til å bruke tid og penger på å offentliggjøre forskningen fordi regelverket krever det, fastslår hun.