En oppvekst i rampelyset

I 1984 ble den første DNA-sekvensen fra en utdødd organisme, en underart av sebra, publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Dette vekket også publikums interesse for forskning på såkalt ancient DNA (aDNA) – uthentingen av genetisk materiale fra organismer som døde for svært lenge siden. 

I boka Ancient DNA: The Making of a Celebrity Science viser Elizabeth D. Jones hvordan aDNA-feltet alltid har vært avhengig av publikumsinteresse og medie­oppslag for å holde seg gående.

Dette var spesielt viktig i begynnelsen, da det ble stilt spørsmål ved hvor valide resultatene var, og om hele konseptet i det hele tatt var gjennomførbart. Boka og filmen om Jurassic Park som kom på begynnelsen av 1990-tallet, representerte i så måte ikke noe nytt, men medieoppmerksomheten nådde etter dette nye og absurde høyder.

Jurassic Park-universet oversolgte aDNA-feltet på alle mulige måter, men dette var enten uklart eller uinteressant for alle på utsiden. I kjølvannet av den intense medieoppmerksomheten fulgte også bedre finansieringsmuligheter. Forskere ble raskt klar over dette, og aDNA-studier ble snart, i alle fall utad, en jakt på superlativer: den eldste ditt, den mest komplette datt.

«Kjendisvitenskap»

For å beskrive dette fenomenet introdu­serer Jones begrepet celebrity science – «kjendisvitenskap». Begrepet viser til et felt som «eksisterer og utvikler seg under intens interesse fra publikum og ekstrem medieeksponering».

Hun prøver å fremstille konseptet som noe positivt, hvor forskere kan utnytte medias kraft til å drive den tekniske/metodologiske utviklingen fremover og sette nye forskningsmål. Dette er da også til en viss grad det som har skjedd. Parallelt med aDNA-feltets jakt på superlativer utad raste det internt intense debatter om metodologiske spørsmål, feltets forhold til media og hvilken retning feltet generelt var i ferd med å ta. Disse debattene, som brakte feltet fremover, ble gjort mulig av den prestisjen og finansieringen som medieoppmerksomheten førte med seg.

Baksiden av medaljen er at man kan begynne å definere forskningsmål ut fra hvor salgbare de er, i stedet for hvor stor vitenskapelig relevans de har. Dette kan gi seg uttrykk i at man velger å fokusere på noe som folk vil synes er interessant (for eksempel på nytt å befolke jorda med mammuter eller neandertalere), eller at man jager etter et spesifikt utfall fordi det vil føre til en artikkel i sentrale tidsskrifter som Nature eller Science.

Har det livets rett fordi det gir svar på vitenskapelig relevante spørsmål, eller eksisterer dette feltet kun for eksistensens skyld?

En av bivirkningene med et slikt system er at det har en tendens til å kanalisere penger til de få laboratoriene som lykkes best med en slik medievennlig tilnærming. Dette reiser vanskelige spørsmål, ikke bare om ansvarlig bruk av midler, men også om ekstremt sjeldne kildematerialer. På et mer overordnet nivå handler det om legitimiteten til hele feltet. Har det livets rett fordi det gir svar på vitenskapelig relevante spørsmål, eller eksisterer dette feltet kun for eksistensens skyld?

En del av spillet

Boka har en uformell todeling. De første 7 kapitlene kartlegger historien til aDNA-studier og samspillet med media. Disse kapitlene er engasjerende skrevet, og de interne debattene om feltets legitimitet på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet er spesielt interessante.

De siste 3 kapitlene presenterer Jones’ tanker om kjendisvitenskapens natur. Her begynner dessverre teksten å lide av en viss repetisjon, og leseren blir av og til sittende med følelsen av at «dette har du allerede sagt».

Intervjuer med mer enn 50 forskere verden over utgjør en viktig del av Jones’ bok. Disse forskerne viser tydelig at holdningene til og erfaringene med media spriker. Noen liker oppmerksomheten, noen forakter den, mens de fleste godtar den.

Medieoppmerksomhet er ikke i seg selv noe negativt. Det er måten media legger frem resultater på, og forskerens rolle i dette, som kan være problematisk. Synet blant forskere ser ut til å være at medias sensasjonalisering eller feilrepresentasjon av resultater ganske enkelt er en del av spillet. Og i et spill hvor muligheten til å delta er direkte assosiert med mengden oppmerksomhet man får, blir aksept av dette en eksistensiell nødvendighet.