Etterlyser «frekkere» forskere

Sammen med sønnen Tarjei Leer-Salvesen har han skrevet boka Søke sannhet – etikk og metode for forskere og journalister.

Paul har arbeidet som forsker og professor i etikk ved Universitetet i Agder. Gjennom forskning i fengsel og på vold har han lang erfaring med kvalitative metoder, som dybdeintervjuer og feltarbeid. Tarjei har vært journalist i en rekke medier, deriblant Fædrelandsvennen, og har jobbet mye med undersøkende metoder.

De har i mange år hatt samtaler om forskjeller og likheter mellom gravejournalistikken og den kvalitative forskningen. Pauls historie om kriminologer som ikke fikk forske på partnerdrap, mens journalister i VG lagde prisvinnende journalistikk på samme tematikk, dyttet etikksamtalene over fra middagsbordet og inn i bokform.

– Denne historien var en øyeåpner for meg når det gjaldt forskjeller mellom journalistikk og forskning, forteller Tarjei.

Tar etikken til slutt

Forskere og journalister har mye til felles, fastslår far og sønn. De skal søke ny og sann kunnskap, de samler inn og tolker informasjon, og til slutt publiseres innsikten. I arbeidet bruker de mange av de samme metodene, og underveis møter de etiske dilemmaer.

Men det er også viktige forskjeller. I arbeidet med boka har både Paul og Tarjei hatt aha-opplevelser, om egen og hverand­res profesjon.

– Vi forskere har med oss etikken fra begynnelse til slutt, og de positive sidene ved dette har blitt enda tydeligere for meg. Dette er ikke så vanlig blant journalister, sier Paul.

– Nei, vi er interessert i «Blir dette en god sak?». I så fall er tanken i journalistmiljøet at den har stor verdi nesten uansett, bekrefter Tarjei.

Det har heldigvis skjedd visse lettelser i samtykkekravene generelt. Paul Leer-Salvesen

Han forteller at svært mange av de etiske diskusjonene i pressen handler om publiseringen, mens lite dreier seg om hvordan informasjonen har blitt hentet inn. Han er fascinert over den grundige gjennomgangen forskere har i starten av et prosjekt.  

– De stiller ikke da bare det innledende spørsmålet «Bør dette gjennomføres?», men også «Hvilke utfordringer skal du løse de neste to årene, hvem skal du intervjue og om hvilke spørsmål, hvordan skal du presentere prosjektet for dem?». Dette burde vi i gravejournalistikken suge til oss og ta i bruk, men tilpasse vår måte å jobbe på, sier Tarjei.

Kan ikke la makta styre

Tarjeis ros til tross: Startskuddet for boka, med Pauls frustrasjon over partnerdrapsforskningen som ikke ble noe av, antyder også en viss kritisk tilnærming. Er forsk­ningsetikken strengere enn journalist­etikken, spurte de to seg. Ja, konkluderer de nå, i alle fall når det gjelder personvern og samtykke.

– Både forskningsetiske retningslinjer og lovverket stiller strenge krav til at forskere må innhente samtykke dersom man benytter personopplysninger, sier Paul.

I boka beskriver han hvordan kriminologene blant annet måtte be gjerningspersonene og de etterlatte om samtykke, selv om de skulle bruke åpne kilder. Til Magasinet Forskningsetikk trekker han fram lignende utfordringer i forskning på barnevern.

– Det var tidligere veldig vanskelig å få gjennomført slik forskning fordi biologiske foreldre, som barna var i konflikt med, måtte samtykke. Det har heldigvis skjedd visse lettelser i samtykkekravene generelt, og spesielt når det gjelder forsk­ning på barn og unge, sier Paul.

Han forklarer at barnas rett til selv­bestemmelse nå vektlegges tyngre enn de voksnes rett til å motsette seg innsyn i hva som skjer i familien.

Journalistetikken er også opptatt av samtykke, særlig fra sårbare personer. Men journalister ville ikke kunne oppfylle samfunnsoppdraget sitt overfor mennesker med makt, hvis de skulle forholde seg til de samme samtykkekravene som forskere må, hevder Tarjei.

«Vi skal søke å avdekke ukjente sammenhenger, også ubehagelige sannheter. Vi skal stille spørsmål maktutøvere helst ikke vil høre, og langt mindre ønsker å svare på. Et krav om samtykke fra disse ville være ensbetydende med å velge bort den kritiske undersøkende journalistikken og dens samfunnsoppdrag», skriver han i boka.

Pågåenhet og frekkhet

Forskere har ikke en slik vaktbikkje-funksjon. Paul etterlyser likevel forskning som nærmer seg gravejournalistikken på dette området.

– Jeg ønsker meg mer maktkritisk forskning, på politiske miljø, hva som skjer i departementene, i alle de mektige institusjonene, og ikke minst hva som skjer i kommunikasjonsbyråene, sier han.

Pauls erfaring er at forskere jevnt over er mer servile i sitt forhold til makter og myndigheter enn det journalistene er.

«Jeg tror vi kan lære litt av gravejournalistenes pågåenhet og frekkhet i maktens korridorer, og ikke så raskt rygge ut når sjefene nekter innsyn eller samtykke til å besvare kritiske spørsmål», skriver han i boka.

I gravejournalistikken er «innsyn» et magisk ord. Ifølge offentleglova er hovedregelen at alle har krav på innsyn i offentlige saksdokumenter, for eksempel bilder, lydfiler og datasett. Det finnes unntak, men innsyn blir som hovedregel innvilget i Norge, understreker Tarjei.

Han mener dette byr på svært store muligheter for en nysgjerrig journalist eller forsker. Pauls erfaring er at innsynsrett er noe de færreste forskere sysler med.

– Den eneste gruppen hos oss som er rasende dyktig på dette, er historikere. Sosiologer, psykologer, barnevernsforskere og vi i humaniora ber om innsyn i altfor liten grad.

Innsyn kan slå ut intervju

Tarjei forteller om en sak der en kollega i Fædrelandsvennen undersøkte hvor mange sykepleiere som jobbet deltid i kommunehelsetjenesten i Agder.

– Likestillings- og arbeidslivsforskere i vår landsdel har jobbet godt med caseinter­vjuer og med å beskrive utvikling i statistikken knyttet til heltids- versus deltidsarbeid. Men det finnes også noen datasett som kan bringe forståelsen videre, sier han.

Hvert år sender kommunene en strukturert datafil til KS, der alle ansatte i kommunen er ført opp med navn. Det står hvor mye de tjener, hva slags jobb de har, og stillingsprosenten. Denne filen fikk Tarjeis kollega innsyn i.

– Da kan man stille spørsmål man ikke kan ut fra statistikk, og komme tettere på det det egentlig dreier seg om. Man kan koble dataene og for eksempel finne alle sykepleiere som har flere stillingsforhold i samme kommune, eller til og med pendler mellom små jobber i ulike kommuner for å prøve å forsørge familien sin.

En slik tilnærming kan være aktuell for forskere også, mener Tarjei. Men den innebærer behandling av persondata for et stort antall mennesker.

– Der er journalistikken friere. Da blir spørsmålet: Hvor skal grensen gå for forskere? Er det riktig å mene at for eksempel innsyn i personlige lønnsdata er «no go-zone» uten å ha samtykke fra hver enkelt? spør Tarjei.

Vi møter spørsmålet med et motspørsmål: For kan det også hende at journalister tar seg friheter? Eller at bevisstheten om behandling av personopplysninger er for lav?

– Det kan tenkes at bevisstheten er for lav hos enkelte. Journalister skal behandle sensitive personopplysninger med respekt og gode rutiner, understreker Tarjei.