Kartlegging av skolegutter skapte storm

I slutten av september 1964 vedtar Oslo skolestyre – mot én Høyre-stemme – å utlevere en rekke opplysninger om gutter i 4. klasse, uten foreldrenes samtykke. Opplysningene skal brukes i forskningsprosjektet Metropolitt. Det dreier seg ikke bare om navn og alder, men også adresse, karakterer og foreldrenes yrke. Skoleinspektøren forsikrer om at skolestyret har lov til dette; han har fått en juridisk vurdering.

Aftenposten er raskt ute med sin skepsis og påpeker at folk må ha rett til å si nei når forskerne vil inn på «privatlivets enemerker», begrepet personvern er ikke tatt i bruk ennå.

I begynnelsen av oktober stiller en mor ikke mindre enn 13 spørsmål i et kort leserinnlegg. En annen mener barna brukes som forsøkskaniner, og spør om det er flere som har oppdaget at de har barn i «kaninklassen». Forskerne svarer med rungende taushet. Dette skal likevel vise seg å være opptakten til en stormfull debatt, med personvern i sentrum.

Debatten kan spores helt frem til i dag, blant annet til Personvernkommisjonens arbeid. 26. september la kommisjonen fram sin utredning, med nettopp ivaretakelse av barns personvern i skolesektoren som et viktig punkt.

Flom av fritaksbrev

Tilbake til 1964: I Aftenposten dukker flere innlegg fra frustrerte foreldre opp. Mange er særlig bekymret for at forskerne skal følge barna helt opp til 30-årsalderen. Vil fremtidige ektefeller og barn også bli gjenstand for granskning?

Det skal gå over én måned før forskerne svarer. Da er det altfor sent, og forklaringen deres heller bare bensin på bålet. Nå tar debatten om prosjektet fullstendig av. Metropolitt diskuteres ikke bare i Oslo skolestyre, men også i flere nabokommuner som er bedt om å delta i undersøkelsen. I Bærum er skolestyret krystallklart i sitt vedtak: Foreldrene bestemmer selv om deres sønn skal være med. Brev med krav om fritak begynner å strømme inn til skolenes overlærere. 

Metropolitt diskuteres bredt i media, og nå er det ikke bare sinte foreldre som deltar. Også landets mest skarpskodde juridiske professorer barker sammen.

Høyres Per Lønning melder en interpellasjon til Stortinget: Det må da være mest hensiktsmessig at foreldrene orienteres på forhånd, før deres barn blir objekt for slike undersøkelser? Kanskje kirke- og undervisnings­minister Helge Sivertsen vil utarbeide retningslinjer for dette?

Foreldrene får medhold

Lønning får bred støtte i Stortinget, og Helge Sivertsen lover å utarbeide retningslinjer. De skal sikre anonymitet, at det innhentes samtykke hvis det skal samles inn opplysninger som ikke er allment tilgjengelige, og at det er full anledning til å reservere seg mot å delta.

Forskerne kjemper for at skolene i hvert fall kan gi fra seg offentlige opp­lysninger som navn og adresse, men får ikke gjennomslag.

I februar 1965 går det ut brev til de foreldrene som har protestert. Det dreier seg om 300 gutter, i overkant av ti prosent av dem undersøkelsen opprinnelig omfattet. Skoleinspektøren understreker at det ikke vil bli gitt ut noen opplysninger om disse guttene til forskerne.

Samtidig legger skoleinspektøren til at det hele tiden har vært meningen at dette skal være en frivillig sak, og at det har vært meningen å samarbeide med foreld­rene. Aftenposten skriver i en meget syrlig leder at påstandene henger svært dårlig sammen med de faktiske forhold. Det er vanskelig å samarbeide med foreldrene når de ikke har fått noen orientering om hva som foregår. Av samme grunn er det vanskelig å be sine barn fritatt. Aftenposten påpeker også at det gikk svært lang tid fra protestene begynte å strømme inn, til skolestyret ga etter for foreldrenes krav.

Debatten om undersøkelsen kom samtidig med at forskerne tok i bruk datamaskiner som kunne systematisere store mengder personopplysninger. Dette var noe nytt og bidro til ytterligere usikkerhet og skepsis.

Personvernet blir lovregulert

Metropolitt-undersøkelsen fortsatte med et noe redusert og skjevt utvalg. Men for samfunnsforskningen var det en dyrekjøpt lærepenge. Det sto om fagets legitimitet i befolkningen. Og det kunne ikke være opp til det enkelte skolestyret eller andre som satt på informasjon om enkeltpersoner, å trekke opp de etiske grensene for forskerne.

Samfunnsforskerne tok derfor selv initiativ til opprettelsen av et datafaglig sekretariat under Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Det ble også satt i gang et arbeid for å lovregulere bruken av personopplysninger, som førte frem til personregisterloven i 1978 og opprettelsen av Datatilsynet i 1980. Personregisterloven skulle sikre personvernet vi alle har krav på når våre personopplysninger blir lagt inn i et register.

I 2001 kom også lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) som omfatter all elektronisk behandling av personopplysninger, mens EU-forordningen GDPR (personvernforordningen) trådte i kraft i 2018.

Fortsatt et aktuelt tema

Informert samtykke og retten til å reservere seg står sentralt i lovreguleringen av personvernet.

I forskningsetiske retningslinjer og normer knyttet til personvern under­strekes også betydningen av samtykke. Det skal være frivillig, informert og utvetydig – også når det ikke innhentes personopplysninger eller sensitiv informasjon. Og barn har særlig krav på beskyttelse. Skal de delta i forskning, bør som regel både de selv og foresatte gi sitt samtykke.

Den nasjonale forskningsetiske komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har de siste årene behandlet flere saker om personvern i skoleforskning. Personvernkommisjonen på sin side uttrykker bekymring for digitalisering av skoler og barnehager har skjedd uten at konsekvensene for personvernet er blitt skikkelig vurdert. 

Nesten 60 år etter prosjekt Metropolitt er det liten tvil om at foreldrene vant en viktig kamp og satte sine spor. Men nå kjemper andre foreldre sin kamp for barnas integritet og rett til et privatliv.

Kilder: Aftenposten; Bente Gullveig Alver og Ørjar Øyen: Forskningsetikk i forskerhverdag; Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora; Forskningsetikk nr. 1 2005.