Ærlig talt: Forskerkraft og bærekraft

Like før jul ble den globale Naturavtalen vedtatt, med mål om at 30 prosent av hav og landområder skal bevares innen 2030, og at all natur skal forvaltes bærekraftig.  
 
FNs generalsekretær António Guterres sier menneskeheten er på tynn is. Ekspertene påpeker at natur- og klimakrisen henger sammen og ikke kan løses hver for seg. 
 
Utfordringene som kloden vår står overfor, er dokumentert gjennom utallige vitenskapelige arbeider. Likevel opplever unge naturforskere at det ikke er tilstrekkelig bare å være forsker.  

Er ikke forskning nok lenger? 

Interessegrupper utfordrer våre forskere til å være med på opprop både på generell basis og som aksjonsform mot nasjonale vedtak der natur og klima ikke bli tatt på alvor. Noen forskere har valgt å bli en del av Scientist Rebellion. De opplever at faglige argumenter ikke blir hørt, og at sivil ulydighet må til.  
 
Elin Lerum Boasson, professor i statsvitenskap ved UiO og hovedforfatter i FNs klimapanel, vurderer det annerledes. Ved å være i forskningsfront kan man styre kunnskapsutviklingen, og dermed påvirke hvordan kunnskapen blir tolka og brukt av de som bestemmer. Da er det avgjørende å kunne snakke med alle, påpeker hun i et intervju med Forskerforum. Boasson erkjenner samtidig at det noen ganger må aksjoner til for å få oppmerksomhet i den offentlige debatten.  
 
Men skal forskerrollen, tittel og tilhørighet kunne brukes for å få ekstra kraft i sivil ulydighet?  

Lågendeltaet og Fosen-saken 

I NINA er det overordna målet vårt å bidra med kunnskap for en bærekraftig samfunnsutvikling. NINA skal være synlig i samfunnsdebatten, og det oppnår vi bare dersom våre forskere er gode formidlere og tydelige stemmer.  
 
Dette har forskerne stor frihet til innenfor rammene av vår Vær bevisst-plakat. Forskerne har selv ansvar for å vurdere forholdet mellom rollene sine som forsker og som samfunnsengasjert innbygger, men får gjerne gode råd fra egen leder eller kommunikasjonsavdelingen.  

Jeg heier på engasjement og forskere som brenner for å ta vare på kloden. 

De opphetede diskusjonene i media rundt både veiløsningen i Lågendeltaet og vindkraft versus urfolks rettigheter på Fosen førte til stort engasjement også blant våre forskere. De ønsket å bidra med relevant kunnskap fra andre prosjekter, og vi diskuterte nøye rollen til både NINA og forskerne.  
 
Vi landet på at forskerne skulle skrive innlegg og gi intervjuer der de belyste kunnskapsgrunnlaget, med mål om å bli lyttet til av de som skulle fatte beslutningene. 

Ønsker å gjøre en forskjell 

Noen ganger er aksjonister og sivil ulydighet avgjørende for at storsamfunnet og politikere skal agere. Jeg heier på engasjement og forskere som brenner for å ta vare på kloden og å gjøre en forskjell. Men å aksjonere kan svekke både forskerens egen og kollegers faglige integritet og troverdighet.  
 
Som leder er mitt ansvar å sikre klare rammer og forståelse for det ansvaret som hviler på forskerrollen og grupper av forskere, slik at vi gjør gode vurderinger når dilemmaer oppstår. Mitt klare råd til forskere i slike situasjoner er at de ikke bare tenker på kort sikt, en enkelt sak eller aktuell kampanje.  
 
Hva og hvilken stemme gir mest innflytelse på lang sikt? Hva sikrer natur, klima og bærekraft? Jeg mener at forskerstemmen og vitenskapen gir makt og innflytelse, så lenge de vernes og ivaretas som nettopp det.