Kringsatt av fiender

Da Ukraina ble invadert i februar 2022, var Ukraina-forsker Michael Gentile rask med å stenge ned nettsidene til forskningsprosjektet han jobbet med. Kollegene hans var i Kyiv, men ingen visste hvordan krigen ville utvikle seg. Om de ble anholdt av russere, kunne de risikere alvorlige konsekvenser hvis det ble klart at de hadde vært engasjert i prosjektet.

På denne tiden var Gentile hjemme i Sverige, der han bor. Men det var bare en måned siden han hadde kommet hjem fra feltarbeid i byen Mariupol. I prosjektet så Gentile og de ukrainske kollegene blant annet på hvordan falske og Russland-vennlige nyheter preget hverdagen til folk i Øst-Ukraina. Dette undersøkte de både gjennom intervjuer og spørreundersøkelser.

– Prosjektet var politisk sensitivt. På dette tidspunktet var jeg glad for at vi ikke hadde etterlatt spor som kunne sette menneskene vi intervjuet, i fare, sier Gentile, som er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. 

Men han var svært urolig for kollegaene.  

– De hadde jo jobbet med tema som russiske styresmakter ikke synes noe om.

Verden er mer autoritær

For første gang på to tiår er det flere lukkede autokratier enn liberale demokratier i verden. Det viser en ny rapport fra Varieties of Democracy-instituttet ved Universitetet i Gøteborg. Tilstanden er tilbake til 1986-nivåer, noe som betyr at 72 prosent av verdens folk lever under autoritære regimer. Utviklingen har vært mest merkbar i Stillehavsregionen, Øst-Europa, Latin-Amerika og Karibia.

Marlies Glasius, professor i internasjonale relasjoner ved Universitetet i Amsterdam, mener at dette i høyeste grad påvirker forskere som skal ut i felt.

– Det kan være vanskeligere å få forsk-ningsvisum, og man kan også bli utsatt for rene trusler. Vestlige akademikere blir påvirket, men de lokale enda mer. Jeg tenker på land som India og Tyrkia, men også Ungarn, sier hun.

I boken Research, Ethics and Risk in the Authoritarian Field fra 2018 skriver Glasius og kollegaer om hvilke etiske utfordringer forskere i autoritære regimer møter. Her nevner de blant annet risikoen for at forskningsresultater kan misbrukes av diktatorer eller autoritære regimer, faren for at formidling om forskningen kan hindre tilgang til områder, og utfordringer med å bygge tillit blant samarbeidspartnere og deltakere.

Det viktigste etiske hensynet er ifølge Glasius dette:

– Forskerne skal ikke sette seg selv eller folk de snakker med, i fare. De skal også ha en balanse, der de både kan publisere funnene sine og ha muligheten til å dra tilbake til felten hvis de ønsker det.

I hendene til sikkerhetstjenesten

Å ivareta de som inngår eller deltar i forskningen, er et viktig element i forskningsetikken. I retningslinjene fra Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) står det at forskerne skal sikre både konfidensialitet og anonymitet hvis dette er avtalt eller nødvendig av andre grunner.

Her må man ta spesielle hensyn i autoritære miljøer, påpeker Michael Gentile.  

– Blir du anholdt av sikkerhetstjenestene i et land, kan de tvinge deg til å gi fra deg informasjon.

Han har selv erfaring fra feltarbeid i et land med autoritært og russiskvennlig styresett noen år tilbake. Der ble han en dag arrestert av sikkerhetstjenestene, som beslagla alle innsamlede data.

– Takk og lov hadde jeg ikke noe sensitivt materiale. For da var jeg helt i sikkerhetstjenestens hender.

Tok notater for hånd

Da Gentile startet forskningsprosjektet i Ukraina, hadde ikke de ukrainske forskerne mulighet til å bruke lydopptak-appen som Gentiles arbeidssted krevde at de skulle bruke. Dette har Gentile vært glad for i ettertid. Appen oppfylte den norske lovens krav til behandling og lagring av sensitive forskningsdata, men det var ingen garanti for at den ville vært sikker i møte med en okkupasjonsmakt.

I stedet tok forskerne notater for hånd. Gentile ser på håndskrevne notater uten navn som mindre risikofylt.

– Risikoen er dårligere kvalitet fordi du kan gå glipp av noe informasjon. Men hvis du er rask med å sammenfatte de viktigste poengene etterpå, får du med det meste. 

Ifølge Glasius og medforfatterne må forskere i autoritære områder ofte veie nøyaktighet og åpenhet på den ene siden opp mot vern av forskningsdeltakere og samarbeidspartnere på den andre. Dette kan handle om notater versus lydinnspilling, men det kan også handle om hvordan dataene skal lagres og eventuelt gjøres tilgjengelig i ettertid.

Risikoen for lagrede data

Fra ulike hold øker forventningen om at forskningen skal være åpen. DA-RT-prinsippene – som handler om åpenhet og tilgang på data – har fått mer feste.

Dette ses også i tidsskrifter, der mange har vedtatt erklæringen Journal Editor’s Transparency Statement (JETS). Her er utgangspunktet full publisering av rådata.

Dette har ført til en usikkerhet om hvorvidt forskere forventes å lagre data, ifølge forskerne bak boken, og de frykter et økende press.

– For forskere i autoritære miljøer er det umulig å garantere forskningsdeltakere konfidensialitet hvis dataene lagres, sier Glasius.

Mange ting kan skje, også hacking, påpeker de i boken.

– I tilfeller der autoritære tendenser har blitt forsterket over tid – som Tyrkia – kan dessuten data som ikke utgjorde noen risiko på lagringstidspunktet, bety større risiko hvis de slippes etter en tids embargo, påpeker Glasius. 

Spurte aldri om navn

FAFO-forsker Nerina Weiss har i flere omganger gjort feltarbeid i Tyrkia. Da hun var der første gang for rundt 18 år siden, var hun allerede svært forsiktig. Hun intervjuet folk fra den kurdiske minoriteten. I forkant hadde hun søkt om studentvisum, ikke forskningsvisum, og hun bodde hjemme hos en kurdisk-vennlig borgermester som hjalp henne å finne kontakter.

– Jeg spurte aldri om navn på dem jeg intervjuet. Jeg ville ikke vite hva de het, for jeg ville ikke risikere at jeg noterte det, eller at jeg måtte lyve.

Alle forskningsdeltakere ble informert om prosjektet: om tema, hvorfor hun ville snakke med dem, og at det var frivillig å snakke med henne. De fikk også vite hvor de kunne finne henne.

Men hun innhentet bare muntlig samtykke, ikke skriftlig. Det deler hun med mange i sitt felt.

– Dette er en kontekst der folk blir tvunget til å underskrive falske tilståelser – ofte signerer du et tomt ark, og så skrives tilståelsen etterpå. Mange skjønner ikke tyrkisk, og mange er analfabeter. Det ville vært helt uetisk å be dem signere, også fordi jeg måtte kjøre flere timer til flyplassen med papirene i etterkant. Det innebar en risiko for å bli tatt.

Se også: Tips til deg som skal jobbe i autoritære miljøer

Ville ikke søke godkjenning

Hun opplevde at tre forskerkollegaer i samme område ble sendt hjem. Selv fikk hun være der til feltarbeidet var over. Hun dro også tilbake noen år senere. Denne gangen var hun en periode redd for at forskningsprosjektet ikke skulle la seg gjennomføre.

Den europeiske finansieringskilden krevde nemlig at prosjektet skulle godkjennes av både danske og tyrkiske myndigheter. Hun skulle forske på overlevere etter tortur i Tyrkia, og forskningen skulle skje i begge land.  

– For meg ble en slik godkjenning umulig. Det var absurd å søke etisk tillatelse fra et land som hadde torturert de jeg skulle arbeide med.

Hun ville sette både seg selv og forskningsdeltakere i fare hvis hun søkte. Det tok et halvt år med forhandlinger før det endte med at Weiss fikk søke godkjenning bare i Danmark.

– Det å skulle være etisk betydde at jeg måtte bryte med de etiske retningslinjene. Men jeg erfarte at det finnes en fleksibilitet i systemet, selv om ting tok tid.

Den største utfordringen

Marlies Glasius påpeker at godt designede forskningsetiske retningslinjer er helt nødvendige, fordi de tvinger forskere til å tenke gjennom hva de gjør.

– Men vi må unngå at forskningsetikken blir byråkratiske bokser vi skal krysse av i. Her trengs det et innslag av menneskelighet, mener Glasius.

Hun har selv hatt lignende erfaringer som Weiss med finansieringskilder i Europa. Det har sett mørkt ut på papiret, men latt seg løse på grunn av en forståelsesfull saksbehandler. Hun peker likevel på denne typen utfordringer som de største forskere i autoritære miljøer står overfor.

– Etiske godkjenningsprosedyrer blir stadig vanligere ved europeiske universiteter, men noen ganger har de et one size fits all-preg og kan hindre, snarere enn hjelpe, forskere i autoritære sammenhenger.

Hun kjenner ikke til tilfeller der etiske prosedyrer har stanset forskning som er under planlegging.

– Et problem som oppstår oftere, er at de som godkjenner forskningen, stiller krav som er umulige å oppfylle. Dette oppmuntrer til uklarhet om forskningen, heller enn åpenhet.

Les også: Flere godkjenner forskningen selv

Fristelsen til å ringe

Michael Gentile var trygt hjemme i Sverige da Ukraina ble invadert. Selv om det ikke står nedfelt noe sted, opplevde han et ansvar for de menneskene han kjente, både kollegaer og forskningsdeltakere. Byen Mariupol, der han hadde vært på feltarbeid en måned før, var en viktig målskive for Russland.

– Jeg måtte stå imot fristelsen til å ringe. Fristelsen var stor, sier han.

Skrev han en tekstmelding med «Slava ukraini», slik mange på dette tidspunktet gjorde, kunne han sette mennesker i stor fare. 

– Man må tilby sin hjelp på veldig forsiktig vis, og fremfor alt på et apolitisk vis.

Noen sendte han en enkel tekstmelding til om at de skulle si fra om de trengte hjelp. Andre prøvde han å få tak i gjennom kontakttelefoner til folk som hjalp mennesker å komme seg ut av Mariupol.

I dag vet han at noen av dem han har intervjuet, er døde. Men de fleste av forskningsdeltakerne, og alle samarbeidspartnerne, er i live.

To ganger har han selv kjørt til grensen for å hente familiene til folk han kjenner.

Har forskere et etisk ansvar for å følge opp mennesker de jobber med, når de over natten går over til å leve i en livsfarlig situasjon? Michael Gentile sier det slik:

– Ja, innenfor rammen for det som er, eller ser ut til å være, praktisk mulig. Men ansvaret som sådan er ikke forsknings­etisk, det er bare medmenneskelig.