Lærte en lekse om samarbeid

For titusenvis av Norges barnehagebarn nærmer slutten på én æra og begynnelsen på en ny seg. Når august kommer, stiller glade, ivrige, spente og nervøse barn opp i skolegården.  
 
For noen går skolestarten smertefritt, for andre kan det være vanskelig og utfordrende. Trondheim kommune tester nå ulike modeller som skal bidra til at færre havner i den siste kategorien, gjennom satsingen Bedre skolestart for alle. 
 
Satsingen kom som en respons på Stoltenbergutvalgets utredning om kjønnsforskjeller og skoleprestasjoner og utdanningsløp (NOU 2019.3). 
 
– Det overordnede målet er å forebygge ungt utenforskap gjennom å fremme tilhørighet, trivsel og læring, forteller kommunens prosjektansvarlig, Helene Berntsen Svensson. 

Innovasjon for de yngste 

Trondheim kommune har blant annet fått støtte fra Forskningsrådet til et såkalt innovasjonsprosjekt i offentlig sektor. I et forsøk ved to barnehager og én skole skal ulike tiltak prøves ut: aldersblandede grupper på tvers av barnehagen og 1.–2. klasse, utveksling av personale mellom barnehage og SFO og utvikling av praksis med blant annet tydeligere fokus på lek.  
 
Prosjektet har også en forskningsdel, som går ut på å finne ut hvordan barn, foresatte og personale opplever overgangen til skole før og etter tiltakene. Her bidrar fire universitet og høgskoler, ledet av NTNU. 
 
Svensson peker på at Trondheim kommune og NTNU har et langsiktig partnerskap gjennom Universitetskommunen TRD3.0.  
 
– Vi er opptatt av gode samskapingsprosesser. Det er viktig for oss å spille på og benytte oss av de fagmiljøene vi har, når vi for eksempel vil utvikle kvaliteten på tjenestene våre, sier hun. 
 
Samtidig ble det raskt klart at å samskape til beste for byens barn var langt mer komplisert enn de hadde sett for seg.  

Nye maktkonstellasjoner 

Vanligvis er det forskningsmiljøer som søker om og mottar midler fra Forskningsrådet, noe som også avspeiles i kontraktene.   
 
– I denne typen prosjekt var det derimot krav om at Trondheim kommune stod som prosjekteier og ansvarlig for områder som vanligvis ligger til forsk-ningsinstitusjonene. Det var forvirrende og samsvarte ikke med beskrivelsen i kontrakten fra NFR slik vi tolket den, forteller Maria Øksnes. Hun er professor ved instituttet og ansvarlig for universitetets bidrag i innovasjonsprosjektet.  

– Vi var vant til å være ganske fristilte.
Maria Øksnes

De stusset på flere ting: Hva skulle et slikt samarbeid innebære? Hvilken rolle skulle forskerne ha?       
 
– Vi var vant til å være ganske fristilte. Vi hadde samarbeidet med skoler og barnehager, men aldri med eierne av tjenestene – altså kommunen som barnehage- og skoleeier. Her fikk vi helt andre maktkonstellasjoner, forklarer Øksnes. 

Flere nervøse forskere 

Problemene de støtte på, er ikke unike. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) har satt det utfordrende skillet mellom samarbeid og samrøre på agendaen gjennom flere saker de siste årene. I mediene har også forskere tatt opp bekymringen for konsekvensene av uheldig styring. 
 
Jesper Aagaard Petersen er prodekan for forskning ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap (SU-fakultetet) ved NTNU. Han understreker at samarbeid med offentlig sektor har vært viktig for universitetet i mange år, men ikke i en slik organisert form som nå. 
 
– Denne typen forskning er i kraftig vekst, blant annet gjennom Forskningsrådets satsinger på kompetansebygging og innovasjon i offentlig sektor. 
 
Det skaper ikke bare nye muligheter, men også uro rundt forskningsetikk og regelverk. Forskerne ved fakultetet er opptatt av å gjøre ting riktig. 
 
– Vi opplever økt tilfang av forskere som er nervøse for innovasjonsprosjekter og andre samarbeidsprosjekter med offentlig sektor, sier prodekanen.  
 
Han er opptatt av at enkeltforskere ikke skal måtte orientere seg i det ukjente landskapet alene – også fakultetet og NTNU sentralt må engasjere seg. 

Armlengdes avstand 

I 2019 fikk et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim kommune og et institutt ved SU-fakultetet kritikk fra NESH. Ulike ordninger med leksefri skole skulle testes ut. Men hva var egentlig forsøk, og hva var forskning? Hva hadde henholdsvis kommunen, skoleledelsen og forskerne ansvar for? Og hvor gikk dermed grensene for hva som var obligatorisk for barn å være med på, og hva foreldre skulle få samtykke til på vegne av sine barn? 
 
Prosjektets organisering og finansiering bidro til uskarpe skiller og uklarhet om forskningens uavhengighet, fastslo NESH i sin uttalelse.  
 
«Det svekker forskningens troverdighet og er ikke forenlig med det forskningsetiske prinsippet om 'armlengdes avstand' mellom politikk og forskning», heter det i uttalelsen. 
 
Tradisjonelt har det forskningsetiske ansvaret vært lagt på forskernes og forskningsinstitusjonens skuldre.  

NESH benyttet anledningen til å be om at også myndigheter og offentlige etater som organiserer og finansierer samarbeidsprosjekter, sikrer at forskningsetikk er ivaretatt på en forsvarlig måte. 

– Vi var ikke robuste nok 

Denne uttalelsen ble Øksnes og Svensson bevisst på da de skulle sette i gang innovasjonsprosjektet. Det gikk opp for dem at de ikke hadde tenkt gjennom alle vanskelighetene de kunne støte på.   
                     
– Til å begynne med tenkte vi nok mest rundt dette med etiske utfordringer i forskning med barn, litt som i et standard forskningsprosjekt, sier Øksnes.  
 
De innså at nye maktkonstellasjoner gjorde det nødvendig både å sikre armlengdes avstand og bidra til forståelse av frivilligheten ved å delta i forskning.  
 
Ett av tiltakene de ble enige om, var å skille tydelig mellom selve intervensjonen og forskningen: Trondheim kommune skulle ha ansvaret for utprøvingen av tiltakene, mens forskerne skulle ha ansvaret for forskningen.  
 
Snart befant de seg likevel i en situasjon de beskriver som «ullen» og «diffus», både med tanke på roller, nærhet versus distanse, informasjon- og ansvarslinje og forskning versus utvikling av praksis.  
 
Ikke bare skulle Trondheim kommune og NTNU samarbeide på en god måte; tre andre forskningsinstitusjoner var også involvert i deler av prosjektet. Prosjektet hadde i tillegg aksjonsforskningsdesign, som krevde tett samarbeid med personalet i barnehagene og på skolene.  
 
Når Svensson ser tilbake, er hun tydelig på at Trondheim kommune hadde gjort leksene for dårlig.  
 
– Vi var ikke robuste nok til å inngå et slikt samarbeid. Vi hadde ikke tatt inn over oss hva det ville kreve av aktivitet og refleksjon når ulike aktører skal samskape innovasjon.  

Å forstå hverandre 

I mars delte Svensson og Øksnes sine erfaringer på et seminar arrangert av SU-fakultetet og Trondheim kommune i regi av Universitetskommunen TRD3.0 På agendaen stod utfordringer og potensial for forskningsetikken når offentlig sektor er forskningspartner.  
 
Primus motor var Marit Hovdal Moan, en av prosjektlederne i TRD3.0. Hennes erfaring er også at det er mange uavklarte spørsmål rundt roller og ansvar i samarbeids- og innovasjonsprosjekter. 

– Usikkerhet rundt ivaretakelse av forskningsetikken kan bli et hinder for fremdrift. Men hvis man har det på plass, kan det også få samarbeidet til å gli.  
 
Hovdal Moans oppfatning er at tematikken blir diskutert både på forskersiden og i kommunen, men at utfordringene ikke blir løftet fra enkeltprosjekt til et mer generelt nivå.

– Da ender man opp med å måtte gå opp det samme sporet hver gang man inngår et nytt samarbeid, påpeker hun. 
En av Hovdal Moans oppgaver er å se muligheter og å legge til rette for gode samarbeidsformer mellom universitet og kommune. Seminaret var et konkret grep. Petersen ved SU-fakultetet synes det var viktig med en slik felles samling.  
 
– Det som ofte er vanskelig med samarbeidsprosjekter, er at to helt ulike logikker møtes. For å bli gode partnere må aktørene i kommunen forstå vitenskapens og forskningsetikkens logikk. Motsatt må ledelse og fagmiljøer i UH-sektoren forstå praksisfeltets logikk, sier han. 

Vil engasjere resten av landet 

For innovasjonsprosjektet i Trondheim fikk koronapandemien store konsekvenser. Av hensyn til deltakerne i barnehage og skole ble deler av forskningen utsatt til situasjonen roet seg. Øksnes og Svensson har brukt den ekstra tida til å forankre prosjektet og jobbe seg grundig gjennom utfordringene.  
 
Nå konkluderer de med at samarbeidet tross alt har vært fruktbart og opplysende, og ønsker at andre kan lære noe av det de har vært gjennom. Svenssons viktigste budskap er at det ikke skal være opp til den enkelte forsker eller prosjektledelse å ha den forskningsetiske kompetansen som trengs. 
 
– Det er ledelsen og organisasjonens ansvar å sørge for at man er rusta og robust nok til å inngå slike samarbeid.  
 
Marit Hovdal Moan er opptatt av at Trondheim kommune skal være en profesjonell aktør inn i forsknings-, utviklings- og innovasjonsprosjekt. Hun ønsker også å skape engasjement blant andre kommuner og forskningsinstitusjoner i landet rundt disse spørsmålene.  
 
– Myndigheter og finansieringskilder forventer økt samfunnsrelevans i forskning, blant annet gjennom partnerskap mellom offentlig sektor og forskningsinstitusjoner. Disse forventningene må følges av ressurser og verktøy som setter aktørene i stand til å ivareta forskningsetiske normer og prinsipp, fastslår hun.