Kurses i mellommenneskelige relasjoner

At forholdet mellom veileder og stipendiat kan være utfordrende, er slett ikke noe nytt. Men konfliktene, overtrampene og i verste fall overgrepene blir i stadig større grad løftet fram, dokumentert og debattert.  
 
To spørreundersøkelser gjennomført av henholdsvis Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) og Stipendiatenes interesseorganisasjon ved Universitetet i Oslo (UiODoc) har nylig kartlagt situasjonen. Der beskriver noen av stipendiatene sitt forhold til veileder: 
 
«Veilederen min gjør narr av karaktertrekkene mine, ler av meg når jeg stiller spørsmål om prosjektet mitt, gir meg ikke veiledning, for å nevne noen få problemer», svarer én. En annen beskriver veilederen som «diktatorisk og svært urimelig», en tredje forteller om maktmisbruk, som å ta æren for andres arbeid. En fjerde påpeker at «vi har heller ikke noe personlig forhold», og forteller at veileder aldri spør hvordan det går, ikke engang når stipendiaten har fått refusert en artikkel. 
 
Resultatene fra spørreundersøkelsene er ikke publisert ennå, men utdrag ble presentert på Forskningsetisk forum i regi av De nasjonale forskningsetiske komiteene i september. Der oppsummerte leder i SiN Ole Kristian Dyskeland også foreløpige resultat for hvordan stipendiater vil rangere sitt forhold til veileder: 
 
– Mange har det veldig bra, men skremmende mange gir ikke en veldig god rating av forholdet.   

Kan ende i konflikt 

Bjørn Torgrim Ramberg er leder i Forskningsetisk utvalg ved UiO, som behandler meldinger om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Hans erfaring er at ulike sider i relasjonen mellom veileder og stipendiat ikke sjelden er et aspekt i sakene. Makt­asymmetri kan ofte forsterke konfliktene. 
 
– Stipendiaten er svært avhengig av sin veileder, mens veileder i mye mindre grad er avhengig av stipendiaten. Det kan føre til situasjoner hvor stipendiater for eksempel føler seg presset til å finne seg i ting de ikke burde finne seg i, sier Ramberg. 
 
Han deltar i opplæring i forskningsetikk blant ph.d.-stipendiater ved flere av universitetets fakulteter. Også på disse samlingene kan samspillet med veileder og ulike former for vanskelige relasjoner fort bli et tema.  
 
Rambergs hovedinntrykk er imidlertid at de aller fleste stipendiater får god oppfølging og snakker positivt om det de får ut av veiledningen. Så hva kjennetegner en velfungerende relasjon mellom stipendiat og veileder?  
 
– Tillit, troverdighet og åpenhet tenker jeg er nøklene, oppsummerer Ramberg og utdyper: 
 
– Ofte vil det være greit avklarte roller og en felles forståelse av ansvar og forpliktelse, en viss fleksibilitet og raushet fra begge sider, og rom for å snakke om ting som kan være vanskelige. 
 
Mye av dette er styrt av personlighetstrekk som andre ikke har innflytelse over, påpeker Ramberg.  
 
– Men institusjonene har et ansvar for å hjelpe veiledere å hente ut det beste ved seg selv ved å gi dem noen teknikker, påminnelser og rutiner, sier han.  

Frykt for ydmykelse og straff 

Ved to universiteter i Amsterdam i Nederland har veileders evne til å skape en god og trygg relasjon til stipendiaten eksplisitt blitt satt på kursagendaen, gjennom et tredagers program kalt Superb supervision. Tamarinde Haven er assisterende professor ved Tilburg University og en av hjernene bak kurset.  
 
Ideen dukket opp da hun i doktorgradsprosjektet sitt forsket på det akademiske forskningsklimaet i Amsterdam. Utilstrekkelig veiledning åpenbarte seg som en stor bekymring.  
 
– I kurset prøver vi å forene de mellommenneskelige ferdighetene og de forskningsetiske ferdighetene, forteller hun til Magasinet Forskningsetikk.  
 
– Hvordan henger disse to sammen? 
 
– Det er to måter å svare på det på. Den ene er den negative: Hvis veileder mangler mellommenneskelige ferdigheter, er det mindre sjanse for at stipendiaten tør å ta opp bekymringer rundt etikk eller integritet. Stipendiaten kan være redd for å bli ydmyket, straffet eller få sparken. I slike tilfeller øker risikoen for at forskningen blir mer uetterrettelig (sloppy) enn nødvendig, fordi viktige tema ikke blir drøftet. 
 
På den andre siden, forklarer Haven: En lyttende og interessert veileder som legger til rette for fruktbare diskusjoner og skaper gode relasjoner, vil skape et godt grunnlag for forskningsetisk læring. 

Institusjonene har et ansvar for å hjelpe veiledere å hente ut det beste ved seg selv.
Bjørn Torgrim Ramberg

Må lage «måltidet» selv 

Rundt 150 personer har gjennomført kurset. Deltagerne diskuterer blant annet forskningsetiske dilemmaer og ansvarlig forskning. Hva som er et trygt arbeidsmiljø, og forventningsavklaringer mellom stipendiat og veileder står også på agendaen. Deltagerne snakker om og øver på mellommenneskelige ferdigheter, særlig det å lytte og å gi tilbakemeldinger. De spiller rollespill med utgangspunkt i utfordrende situasjoner fra sin egen praksis – og de går i seg selv for å finne ut hvem de ønsker å være som veileder.  
 
Haven understreker at hver enkelt må gjøre en jobb også etter kurset.  
 
– Vi diskuterer alle typer strategier som folk kan bruke for å gi tilbakemeldinger, for å coache og for å lytte. Disse strategiene må veilederne selv transformere og skreddersy på en måte som passer for dem. Vi gir folk et utvalg ingredienser, men det er opp til dem å lage måltidet, med alle typer smaker og kryddere fra deres egen fortid og bakgrunn.  

Greske mentorer og fusk i USA 

Den grunnleggende kunnskapen som kurset baserer seg på, har røtter langt tilbake. 
 
– Ideen om å ha en mentor stammer fra den greske antikken, påpeker Haven.  
 
Fra nyere tid trekker hun fram omfattende forskning på pedagogisk veiledning, og kunnskap om psykologisk trygghet og institusjonell tillit fra ulike felt.  
 
Innen forskningsetikken spiller ulike granskinger fra det amerikanske Office of Research Integrity (ORI) på slutten av 2000-tallet en viktig rolle, ifølge Haven. Flere av disse viste seg å være knyttet til stipendiater som ikke hadde fått tilstrekkelig oppfølging. 
 
– Allerede der begynte diskusjonen om betydningen av en involvert og ansvarlig veileder. Også i ALLEAs Code of Conduct for Research Integrity er det en sterk understreking av rollemodellaspektet og ansvaret for å bygge en fellesskapskultur der ansvarlig forskning kan blomstre.  

– Avgjørende for læring 

Anne Line Wittek er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo og medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Hun forsker blant annet på veiledning i et pedagogisk perspektiv, både kolleger som veileder hverandre, og veiledere som har ansvaret for master- eller ph.d.-studenter. 
 
Wittek synes Haven og hennes kolleger i Nederland gjør et viktig arbeid når de setter relasjoner på agendaen. 
 
– Forskningen på mitt felt underbygger betydningen av denne interaksjonen. Det handler om egenskaper som troverdighet og ærlighet, kommunikasjonsferdigheter, å være en aktiv lytter, respekt, empati, tid – og at den som blir veiledet, føler seg trygg, verdsatt, respektert og sett, forklarer Wittek. 
 
Hun beskriver den relasjonelle tryggheten som avgjørende for at noen skal tørre å spørre, vise seg svake eller be om hjelp.  
 
– Det er slike kvaliteter som avgjør hvorvidt den som får veiledningen, tør å være ærlig og sette ord på hva han eller hun sliter med. Når noen våger å gjøre seg sårbar på den måten, stiller de seg samtidig i posisjon til å lære ved å være villige til å lytte og tolke og ta til seg det som sies. Først da kan veiledningen brukes til å komme videre eller å løse et problem.  
 
Wittek understreker samtidig at ansvaret for etikken i veiledning må deles mellom alle nivåer i organisasjonen; fra stipendiaten selv til veileder, prosjekt­ledere og ledere på alle nivåer. 
 
– En annen viktig måte å jobbe med dette på er på kulturelt nivå. Målet må være at det skal være helt greit og vanlig å dele utfordringer og erfaringer og å hjelpe hverandre i situasjoner der man står fast, sier hun. 

En intens opplevelse 

I en pilotstudie av Superb supervision som ble gjennomført i 2019, svarte deltagerne og deres stipendiater på en spørre­undersøkelse. Der rangerte begge parter veiledernes mellommenneskelige ferdigheter i gjennomsnitt høyere enn før kurset.  
 
Mange av deltagerne hadde fått en vekker når det kom til betydningen av mellommenneskelige ferdigheter, og hvordan de kunne forbedre sin egen veiledning.  
 
Flere beskrev samtidig kursdeltagelsen som en intens opplevelse. Svarene antydet at det var uvant å gå inn i temaer som var knyttet til følelser hos dem selv og hos ph.d.-stipendiatene deres – noe som sjelden diskuteres på tradisjonelle møter i akademia.  
 
Til tross for gode tilbakemeldinger på kursopplegget var det ikke stemning for å gjøre det obligatorisk. Hvis kursmiljøet ble preget av deltagere som egentlig ikke ønsket å være der, fryktet flere at det ville begrense dem som faktisk ønsket å lære noe og forandre sin egen atferd. 
 
Kurset har forblitt frivillig og tilbys nå regelmessig ved to universiteter i Amsterdam. 
 
En utfordring med frivillighet er at noen veiledere aldri vil delta. Haven avviser ikke at det kan være hensiktsmessig å stille krav om opplæring.  
 
– Men det avhenger av formålet. Hvis opplæringen skal øke kunnskapen eller oppmerksomheten om mellommenneskelige ferdigheter, kan det være fruktbart å gjøre den obligatorisk. Hvis den derimot skal øke selve ferdighetene, er jeg mer skeptisk til om det vil være nyttig å kreve deltagelse, sier hun.  

– Håper å nå alle

Omfattende selvransakelse bør ikke tvinges på noen, mener også Bjørn Ramberg og Anne Line Wittek ved UiO. Samtidig tror de mange er interessert i tematikken – både fordi de synes det er utfordrende å være veileder, og fordi de ønsker å lose stipendiaten gjennom doktorgradsperioden på en god måte.  
 
Rambergs oppfatning er at ved fakultetene på UiO er det klar bevissthet om det relasjonelle aspektet av veiledning. Dette er et viktig tema på kursene i forskningsetikk for veiledere, som tilbys regelmessig, forteller han.  
 
– Ett av målene der er også å bidra til at veiledere snakker med andre veiledere, og på den måten legge til rette for erfaringsdeling og refleksjon. Ved å bevisstgjøre om hvor viktig relasjoner er, kan vi bidra til å bygge god forskningsetisk kultur, konstaterer han.  
 
Flere institusjoner i Norge diskuterer nå om opplæring for veiledere skal gjøres obligatorisk. 
 
– Ved UiO er dette et arbeid i rask utvikling. Det er ennå ikke obligatorisk, men mange fakulteter har god deltagelse, og vi håper etter hvert å nå alle som går inn i veilederrollen, sier Ramberg.