– Forskere og politikere må respektere hverandre

Nøyaktig tre uker etter at han overtok jobben som forsknings- og høyere utdanningsminister, har han fått ryddet plass til en prat med Magasinet Forskningsetikk. Det er kanskje litt prematurt, men med to forgjengere som ble felt av aksjehandel og plagiat, spør vi likevel:

– Hva håper du at folk vil si om deg når du en gang er ferdig som statsråd? Hvordan håper du ettermælet ditt blir?

– Ettermæle tenker jeg fint lite på, det betyr ingenting. Men det jeg håper, helt overordnet, er å få til de endringene som trengs for at sektoren skal være best mulig rusta til å møte de store samfunnsutfordringene.

Hoel forteller ivrig om demografiske endringer, med flere eldre og mangel på kompetanse overalt. Om en ny geopolitisk situasjon som stiller nye krav til sikkerhet og produksjon av kunnskap innenlands – samtidig som vi fortsatt må ha internasjonalt samarbeid. Og han trekker fram de store krisene: energi, klima og natur.

– Dette er noe vi trenger forskningsbasert kunnskap for å løse. Det er snakk om brede, tverrfaglige tilnærminger, påpeker statsråden, som selv er professor i historie, før han fortsetter:

– Det er ikke slik at bare teknologene er relevante når man skal løse energikrisa, det trengs både humanister og samfunnsvitere.

Temaene høres kjente ut, noe Hoel kan bekrefte: De hører sammen med et par andre store områder som er framhevet i arbeidet med melding til Stortinget om forskningssystemet. Nylig ble en rekke aktører invitert til å komme med innspill til arbeidet.

– Tillit er en forutsetning

I ei tid med store utfordringer er det viktig at de sentrale verdiene i forskninga står støtt – og forskningsetikken er helt avgjørende nettopp for det. Det fastslo Hoel fra talerstolen under Lederforum i regi av De nasjonale forskningsetiske komiteene i desember. Som statssekretær steppet han da inn for en syk Sandra Borch.

– Hvilke forskningsetiske problemstillinger mener du er de viktigste i dagens samfunn?

– Det jeg ser som klart viktigst, er å opprettholde tillit til forskninga og forskningsbasert kunnskap. Det er en helt nødvendig forutsetning i et liberalt, moderne demokrati som er basert på tillit mellom dem som styrer, og folket.

Statsråden ser alvorlig på de økende tendensene til polarisering og mistillit til akademia og vitenskap i demokratiske samfunn vi liker å sammenligne oss med. Han ramser på strak arm opp et bredt spekter av ulike trusler:

– Det kan være alt fra forskning som er politisk styrt eller styrt av sterke økonomiske interesser, til forskere som tar snarveier og gjør dårlig arbeid – eller forskere som mer eller mindre går under jorda fordi de opplever trusler eller blir dårlig behandlet i samfunnsdebatten.

Ett tiltak mot denne utviklinga er, ifølge Hoel, den nye universitets- og høyskoleloven, som ble vedtatt 6. februar. Der har Regjeringen lovfestet universiteters og høgskolers ansvar for å verne om både den akademiske friheten, dem som utøver denne friheten – og deres rett til å formidle forskninga, påpeker han.

Minister i grenseland

Da Hoel i 2021 takket ja til å bli statssekretær i Kunnskapsdepartementet, kom han fra en professorstilling ved Høgskulen på Vestlandet. På Lederforum beskrev Hoel seg selv som «en som er i grenseland mellom politikk og forskning».

Generelt sett bør det ikke gå et skarpt skille mellom disse to domenene, påpekte han: Det finnes et skjæringspunkt der det er relevant for forskere å engasjere seg i samfunnsdebatten og for politikere å mene noe om forskninga. I dette skjæringspunktet er Hoel spesielt opptatt av én ting:

– Det er viktig med gjensidig respekt mellom politikere og forskere. Vi må forstå hverandres roller og oppgaver og ha en åpen diskusjon i samfunnet.

– Hva er dette grenselandet, og når er det ugrei innblanding enten den ene eller andre veien?

– For forskeres del mener jeg at det på ingen måte er greit når deres egen politiske overbevisning påvirker forskninga og gir resultatene en slagside, fastslår han.

Da vil det være helt legitimt for politikere gå inn i en diskusjon, uten at man skal bli mistenkt for å kneble forskninga, mener statsråden.

– Samtidig er det jo tatt et definitivt oppgjør med positivismen i vitenskapsteorien. Det vil alltid være slik at forskere er en del av samfunnet og har meninger om det meste, og den fullstendig verdifrie forskningen finnes ikke. Dermed handler det mest om at forskere er bevisst på dette, og er tydelig i måten de formulerer seg på, forklarer han.

– For oss som er politikere, er det helt grunnleggende å respektere at forskninga skal være fri, og å holde fire armlengders avstand. Vi skal heller ikke mistenkeliggjøre forskere for motivene deres, og for så vidt godta at forskere opptrer i litt fri dressur i media.

En frisk disputas

Selv om det bare er noen få år siden Hoel trådte ut av forskningssfæren og over i politikken, beveget han seg i skjæringspunktet allerede som stipendiat på slutten av 2000–tallet. I doktoravhandlingen tok han for seg målrørsla sitt forhold til viktige samfunnsspørsmål i perioden 1885–1940. Bak seg hadde han mange års engasjement i den samme bevegelsen.

– Jeg forsket på et felt jeg også var politisk engasjert i. Jeg har blitt konfrontert med dette og spurt om det jeg skriver om fortida, er preget av det jeg mener om samtida. Disputasen min dreide seg delvis om det. Det var en veldig artig og til dels ganske frisk disputas, men jeg synes jeg svarte ganske godt for meg, hehe.

Han forteller at han hadde vært bevisst på denne litt utfordrende kombinasjonen gjennom hele skriveprosessen.

– Jeg gikk veldig kritisk til verks og letter også etter steder hvor jeg kanskje også ubevisst var preget av mitt politiske engasjement.

Han mener det er avgjørende at forsker-miljøet er åpent for slike diskusjoner.

– På den måten vil jeg nesten si at man hjelper hverandre til å utføre og publisere forskning som ikke har en slagside.

Akademisk folkeskikk

Hoel overtok stafettpinnen fra en som ble felt av plagiat i masteroppgaven, samtidig som en annen statsråd ble gransket for det samme. Mediene tok, ikke overraskende, for seg resten av statsrådene på rekke og rad. Hoel var klar.

– Jeg regnet helt klart med at min avhandling ville bli gjennomgått, ja – og jeg var helt sikker på at den kom til å være grei. Det gjelder for så vidt alt annet jeg har skrevet før, også. Jeg har vært opptatt av å referere ordentlig, konstaterer han.

– Hva tenker du om den stadig økende oppmerksomheten om plagiatproblematikken, både i forskningsmiljøene og i samfunnsdebatten?

– Plagiat har nå alltid funnes. Fra min egen studietid husker jeg historier om veiledere som skrev av studentarbeid og framstilte det som sitt eget. Det nye er at plagiat er så lett å oppdage. Alt publiseres digitalt, og åpne, gode verktøy har gjort plagiatkontroll til en folkesport.

Fra min egen studietid husker jeg historier om veiledere som skrev av studentarbeid og framstilte det som sitt eget.

Oddmund Hoel

Han beskriver utviklingen som et stadig sterkere fokus på «akademisk folkeskikk». Håndverket skal gjøres riktig, og studenter på laveste nivå blir drillet i referansesystem.

– Det er veldig skjerpings rundt hva som er god skikk og bruk, og det er nå bare bra. Men det er én ting jeg tenker at man skal vokte seg mot: Slik jeg oppfatter det, har man begynt å etablere en høyere standard enn før. Da skal man være litt forsiktig med å bruke den som målestokk på fortidas handlinger.

Mitt og ditt

Det er liten tvil om at Hoel er en god miks av forsker og politiker. Han snakker engasjert om det meste og tar alle spørsmål på strak arm. Når plagiat bringes på banen, viser det seg at han har et ekstra gir:

– Og så er det dette med forskning versus studentarbeid, sier han og tar sats.

Plagiering av andre er selvsagt ikke lov, fastslår han først. Å gjenbruke egen tekst innenfor rimelige grenser er relativt vanlig og til dels greit i forskningsarbeid – forutsatt at man referer til seg selv, vel å merke. For studenter ryddes det nå opp gjennom forslaget til ny UH-lov, forklarer Hoel. Gjenbruk av egen tekst som ikke tidligere har gitt resultat eller uttelling, skal normalt sett være greit. Gjenbruk av tekst som tidligere har gitt uttelling, kan derimot fortsatt være fusk.

– Et synspunkt i debatten er at gjenbruk av egne tekster alltid skal være greit. Men det vil i prinsippet kunne føre til at man får dobbel uttelling for egne tekster. Hvis man leverer én tekst og får uttelling på én eksamen, og leverer cirka samme teksten på et annet emne – da har man jo ikke lært noe mer, men fått dobbelt så mange studiepoeng.

Flere eksempler og tenkte situasjoner kommer trillende ut, før statsråden blir kuttet av med beskjed om at en video-konferanse venter på naborommet.

Han rekker så vidt en kjapp konklusjon.

– Det er altså ikke noen generelt prinsipp om at gjenbruk er ok eller ikke ok. 

14. februar ble det klart at Kunnskapsdepartementet har fått foreløpig gehør i en svært omdiskutert sak: Høyesteretts anke-utvalg vil behandle saken der en student ble felt for å plagiere sin egen underkjente eksamensbesvarelse. Dermed er nok ikke siste ord sagt fra statsrådsmunn om den saken.