– Jeg er ikke så glad i å stikke meg fram

Jeg liker meg veldig godt alene og er ikke så glad i å stikke meg fram. Samtidig er jeg flink til det, og jeg synes formidling i offentligheten er viktig. Da er det bare å innse at det må bli en av arbeidsoppgavene man har i livet, sier Røislien.

Han ble kjent for folk flest gjennom tv-programmet Siffer, en underholdnings-serie fra 2011 om tall, matematikk og statistikk. Nå er han professor i medisinsk statistikk ved Universitetet i Stavanger, seniorforsker ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse og medlem i Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og helsefag (NEM).

Røislien er en av dem som tar over stafettpinnen fra de fire som har skrevet for Ærlig talt-spalten siden 2020. Spaltistene skal by på ærlige og personlige tanker om forskningsetikk. I sitt første bidrag (s. 27) reflekterer Røislien over hvilke forskningsetiske forpliktelser han har som formidler. Er det greit at han snakker til folks følelser heller enn å bare levere fra seg fakta?

Kom snikende

Røislien forteller at forskningsetikken er noe som har kommet snikende etter hvert som han har beveget seg lenger og lenger vekk fra den abstrakte matematikken og over i medisinsk forskning.

– Matematikk er den eneste kunnskapen vi har som enten er riktig eller gal. Det finnes ingen gråsoner. Svaret blir det samme uansett hvem som regner på det, og ingen blir påvirket av regnestykket.

For matematikere er forholdet til etikk derfor heller ikke spesielt framtredende, forteller Røislien.

– Den typen ting diskuterte vi aldri mens vi studerte. Men med én gang man tråkker over i fagfelt der matematikken skal brukes til noe, som naturvitenskap og teknologi, blir etikken relevant. Da skal man bygge maskiner, lage algoritmer og gjøre ting som kan påvirke samfunnet.

Selv hadde han en skjellsettende opplevelse da han var nyutdannet og begynte som statistiker og forskningsvei-leder ved Rikshospitalet. Hans oppgave var å hjelpe forskere med statistikken i deres forskningsprosjekter. Ett av oppdragene fikk ham til å nøle.

– Jeg tenkte «hah … dette er jeg ikke så sikker på om jeg vil hjelpe til med, for jeg vet ikke om jeg er enig i at vi skal forske på dette». Da påpekte en av de andre statistikerne at prosjektet var godkjent av medisinske forsknings-komiteer, så det var ikke opp til meg.

Røislien følte seg fanget. Nå er spørsmål rundt hva man skal og ikke skal forske på, og hvordan det bør gjøres, noe av det som opptar ham mest.

– Litt som å bli tatt i ed

Magasinets andre spaltist, Hannah Winther, er en ivrig skribent. Hun er redaktør i forlaget H//O//F, og har tidligere vært redaktør i nettidsskriftet Salongen. Winther leverte nylig doktor-avhandlingen sin ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU og er nå postdoktor samme sted. Der forsker hun hovedsakelig på etiske problemstillinger knyttet til genredigering av dyr.

– Genredigering er et tema som reiser mange forskningsetiske spørsmål, deriblant hva man kan man gjøre mot dyr og mennesker, og hva slags forskning man kan ta i bruk i samfunnet.

Spenningsfeltet mellom teknologi og etikk er noe Winther er generelt opptatt av: Hvordan ivareta personvern i stor-dataenes tidsalder? Hvilket ansvar har man som forsker når man delegerer ansvar til kunstig intelligens og maskiner?

– Der blir det veldig synlig at forskningsetikk ikke bare er et viktig fundament i forskningen. Det er også en del av forskningsfronten og med på å styre hvilken retning samfunnet utvikler seg i.

Winther beskriver det som en øye-åpner da hun hadde et vikariat i sekretariatet i De nasjonale forskningsetiske komiteene etter studiene.

– Det føltes litt som å bli innviet i forskningens verden, litt som å bli tatt i ed på samme måte som prester og presidenter. «Dette er det som er normsamfunnet vårt, som danner rammene for det vi gjør, og som vi lover dyrt og hellig å leve opp til.»

Det føltes litt som å bli innviet i forskningens verden, litt som å bli tatt i ed på samme måte som prester og presidenter.

Hannah Winther

Liker samtaler om det ulike

For Kjetil Fretheim, som er professor i diakoni og etikk ved MF Vitenskapelig høgskole, har forskningsetikk vært en del av håndverket og noe han har vært spesielt opptatt av helt siden teologi-studiene på 1990-tallet.

Engasjementet førte ham først til Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskning (REK). I dag er han medlem i både Den nasjonale forskningsetiske komité for humaniora og samfunnsvitenskap (NESH) og Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger (Skjelettutvalget).

– Forskningsetikk er på én måte noe som er felles, og som vi alle er enige om. Samtidig vektlegges og tolkes forskningsetiske hensyn litt forskjellig innenfor ulike tradisjoner, og konkrete forsknings-prosjekter må gjøre sine vurderinger. Jeg liker samtalene og refleksjonene rundt dette, forteller Fretheim.

Det er godt mulig at han også vil by på et forskningsetisk fugleperspektiv i sine bidrag til Ærlig talt-spalten. Siden 2017 har han nemlig vært prorektor ved MF vitenskapelig høgskole, og før det avdelingsleder.

– Jeg er opptatt av hvordan vi som institusjon følger opp det forsknings-etiske ansvaret. Hva betyr det å sørge for god opplæring og å legge til rette for arenaer der man kan ha gode forskningsetiske samtaler? Og hvordan holder vi den forskningsetiske bevisstheten oppe?

Publisering, plagiat og poesi

Vår fjerde spaltist, Mathilde Skoie, har nylig gjennomført en aldri så liten reform. Skoie er prodekan for forskning og forskerutdanning ved Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun forteller at ph.d.-kurset i etikk ble ansett som både for overfladisk og for omfattende.

– Nå har vi endret det. Alle deltar på en liten felles første del om grunnleggende forskningsetikk, mens i del to går de til hver sin mer fagnære bolk. Slik skal kurset bli mer relevant samtidig som alle får noe grunnleggende – og slik kan jeg sove godt om natta.

Til vanlig er Skoie professor i latin. Hun er også medlem i Det nasjonale publiseringsutvalget. Mens den romerske poesien i Skoies doktor-avhandling ikke bød på de store dilemmaene, har hun etter hvert erfart at forskningsetikk også er viktig innen fag som historie og filosofi.

– Det kan handle om arkiver og hvem som har tilgang til dokumenter. Og antikke monumenter på museum, hvem eier dem? Det er også mange issues rundt utgivelse av upubliserte tekster, for eksempel tilgang til materiale som andre jobber med. 

Akkurat nå er hun urolig for at studentene er for opptatt av plagiat.

– Nesten alle studentene jeg veileder, bruker opp tiden sin på å spørre om riktig kildehenvisning. Nesten ingen vil diskutere framgangsmåten eller argumentasjonen de har tenkt å bruke, eller om de bør finne noe annen litteratur. Det er et tankekors, sier Skoie.