Strever med å dele «hyttehemmeligheter»

Hvis det er noen som skal kunne dele data, må det være oss.» Det tenkte professor i sosialantropologi Marianne E. Lien ved Universitetet i Oslo (UiO) da datadelingspioner Kirsti Klette lette etter en forsøkskanin fra Liens fagfelt.

Forventingene om at forskningsdata skal tilrettelegges for videre bruk, øker. De skal være findable, accessible, interoperable og reusable (FAIR), altså gjenfinnbare, tilgjengelige, samhandlende og gjenbrukbare. Klette, som er professor ved Institutt for lærerutdanning og skole-forskning ved UiO, leder også en av universitetets kompetanse-hubber for IT i forskning, QualiFAIR.

– Vårt mål er å gjøre kvalitative data mer åpne. I dag blir altfor få slike data gjort tilgjengelige, særlig fra HumSam-fagene. Vi har dårlige standarder, infrastruktur og kultur for deling, fastslår Klette.

Gull til flere

Hvilke grep kan tas for at også andre får en bit av gullgruven enkeltforskere eller prosjekter sitter på, samtidig som etikk og personvernlovgivning ivaretas? Det prøver Klette og hennes samarbeidspartnere i QualiFAIR å finne ut av. Forskere innen alt fra musikk og teologi til ekstremismeforskning og statsvitenskap prøver seg også fram. Selv har hun kommet langt i å dele videodata fra klasseromsforskning.

Blant dem som deler minst, er sosialantropologene, forteller Klette.

– Antropologien har nå et dilemma. De har disse fantastiske dataene som for eksempel Fredrik Barth og Unni Wikan samlet inn – men hvordan kan vi gjøre dem tilgjengelig for neste generasjon?

Hennes forsøk på å finne svar ble å gi Lien en utfordring: Kunne bilder og intervjudata fra hennes forskning på slektskap og familierelasjoner i norsk hytteliv deles med andre gjennom dataarkivet Sikt? I MATKIN-prosjektet har Lien intervjuet eiere og brukere av omtrent 20 utvalgte hytter, ofte flere ganger over lang tid. Hun ville gjerne prøve.

– I en sosialantropologisk kontekst er vår hytteforskning tilsynelatende uproblematisk. Forskningsdeltagerne har åpnet hyttene for oss, og mange har hatt en sterk interesse for at dette skal forskes på. Samtidig kan materialet ha stor kulturhistorisk verdi, forklarer Lien.

En gordisk knute

Forskningsprosjektet har resultert både i vitenskapelige artikler og en bok, Hytta: Fire vegger rundt en drøm. Lien plukket ut de intervjuene hun mente var særlig godt egnet, og begynte å vaske dem. Spesielt sensitive deler ble fjernet, og informasjon som kunne identifisere deltageren eller dens nærmeste, ble endret eller fjernet slik at utenforstående ikke ville gjenkjenne deltagernes identitet (pseudonymisering).

To av hovedkildene fikk presentert vaskede intervjuer, nytt informasjonsskriv og ny samtykkeerklæring. Den første informanten ga klarsignal for egen del, men så en utfordring knyttet til barna, som hadde vært med i intervjusituasjonen. Hva ville de ønske om fem eller ti år? Kunne de da få sine data slettet?

– Forskeren er i praksis den eneste som kan finne igjen pseudonyme deltagere i et forskningsmateriale. Det skaper utfordringer for langvarig lagring i dataarkiv, sier Lien.

– Vi kunne ikke love full anonymisering, og vi kunne ikke love dem å slette deres data i framtiden. Det var en gordisk knute, beskriver hun.

Så kom responsen fra den andre kilden – og det ble bråstans.

– Hun sa bare: «Du kan ikke bruke noe. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, alt blir gærent.» Hun var i utgangspunktet en veldig positiv informant, og hadde bidratt med svært viktig informasjon. Men det var stor forskjell på det som hadde blitt med i boka, og råmaterialet jeg satt på. Det er snakk om unike historier som ville kunne være gjenkjennbare for slekta.

«Dette går ikke»

Det var hytteelskeren Anne Sigrid som stakk kjepper i hjulet nesten før det hadde begynt å rulle. Til Magasinet Forskningsetikk forteller hun om mange og gode samtaler med Lien over flere år, og at det var gøy å reflektere rundt temaet hytte og familie samtidig som det oppstod et slags «psykologrom».

Hun opplevde at det var veldig orden på alt underveis, fra samtykkeerklæring til godkjenning av opplysninger som kunne publiseres.

Jeg hadde glemt hvor personlig det var, og mye omhandlet også svigerforeldre, barn, ektefelle og andre.

Anne Sigrid

– Da Marianne fortalte at de ville prøve å åpne opp og dele dataene, tenkte jeg at det kan de sikkert. Men jeg hadde glemt hvor personlig det var, og mye omhandlet også svigerforeldre, barn, ektefelle og andre. I tillegg var det et veldig muntlig materiale, forteller Anne Sigrid.

– Da jeg begynte å stryke, innså jeg at dette går ikke. Teksten som ble igjen, ville være meningsløs, fortsetter hun.

Er det verdt det?

Nå er Lien i tvil om hun skal fortsette forsøket på å dele hyttedataene. Det er tidkrevende å vaske de øvrige intervjuene. Hun er redd hun vil sitte igjen med de mer «kjedelige» dataene, mens det spennende forsvinner på veien.

– De beste dataene har jeg også allerede delt gjennom publikasjoner.

Da må vi vurdere hva tilleggsverdien er av å dele resten, påpeker Lien.

Forsøket på deling foregikk etter at selve forskningen var ferdig. Normen som anbefales i kvalitativ forskning, er å be deltagerne samtykke til deling fra starten av. Men Lien frykter at et carte blanche til framtidig bruk vil utfordre tilliten mellom deltager og forsker. Hytteeier Anne Sigrid tror i alle fall det ville påvirket samspillet med Lien.

– Jeg tror ikke samtalene hadde blitt like gode, sier hun.

Nye muligheter

Klette understreker imidlertid at kvalitative forskningsdata sjelden vil være helt åpne. Hun ser for seg at ulike former for tilgang kan gis av en røkter ut fra søknader hvor konkret bruk er beskrevet.

– Uansett er det viktig at deling ikke blir den enkelte forskers ansvar. Det krever systemisk tenkning, på disiplin- og instituttnivå, og det trengs både infrastruktur og personressurser. 

Klette løfter også fram åpningen i GDPR for å bruke allmenn interesse i stedet for samtykke som lovlig behandlingsgrunnlag. Det etiske samtykket må uansett ivaretas, men fleksibiliteten rundt informasjon og deling av data øker.

– Dette kan løse noen av utfordringene, og vi jobber med å få flere til å prøve ut denne muligheten.

Selv om det er vanskelig å dele, må heller ikke sosialantropologifeltet gi opp, mener Lien. Etnografiske data med lyd og bilde kan potensielt gjenbrukes av flere, for eksempel språkforskere, eller som visuelle vitnesbyrd for ettertiden.

– Samtidig må vi akseptere at ikke alle data kan være FAIR, men likevel ha en verdi, fastholder hun, og minner om at fagets viktigste formidling skjer gjennom bøker.

– Der kan verdifullt materiale gjengis med en slik detaljrikdom at det kan brukes på ulike måter.