Når kurset er krysset av

Opplæring i forskningsetikk er en viktig del av doktorgradsutdanningen. Det er også den delen av den akademiske tilværelsen jeg gikk inn i med høyest selvtillit da jeg begynte som stipendiat vinteren 2020, helt fersk fra et vikariat i De nasjonale forskningsetiske komiteene.

«Jeg har delt kontor med alle retningslinjene i over ett år og spist matpakken min i selskap med noen av de i landet som har mest kompetanse på dette fagfeltet, hver dag», tenkte jeg. «Hva kan noen lære meg på et kort innføringskurs som jeg ikke allerede vet?»

Nylig forsvarte jeg en doktorgrad i filosofi fra NTNU og Københavns Universitet, avlagt gjennom en cotutelle-avtale som jeg til venner har beskrevet som en god «ta to, betal for én»-deal. Det upresise i dette bildet ligger i at jeg måtte fullføre de formelle kravene til doktorgradsopplæringen ved begge universitetene. Det innebar at jeg måtte ta den obligatoriske opplæringen i forskningsetikk to ganger.

Å tenke høyt sammen

Mye er likt: Begge kurs gir en innføring i sentrale forskningsetiske begreper, retningslinjer og fallgruver. Ved HF på NTNU er forskningsetikkopplæringen del av et doktorgradsemne i vitenskapsteori, og slik et av flere temaer som skal dekkes. Jeg tok dette kurset i pandemiens tidlige dager og derfor på Zoom.

At kurset var digitalt, begrenset muligheten til å diskutere spørsmål jeg hadde om mitt eget arbeid, med andre. (NTNU har også et obligatorisk videokurs i forskningsetikk som alle doktorgradsstipendiater mottar en e-post med oppfordring om å se. Nå som jeg offisielt har fått graden, føles det trygt å tilstå at jeg aldri gjorde det.)

I København er forskningsetikkopplæringen et todagers kurs i Responsible conduct of research. Det mest verdifulle ved dette kurset var at jeg fikk sitte med andre doktorgradsstipendiater og tenke høyt om ting vi var usikre på.

Vi snakket ikke om de klare bruddene i retningslinjene, men om gråsonene: Hvordan bygge på tidligere arbeid på en måte som ikke innebærer selvplagiat eller salamisering? Hvordan forholder man seg til en medforfatter som ikke bidrar med tekst? Hvordan kan vi gjenkjenne gode og pålitelige tidsskrifter å publisere i, vi som er tidlig i karrieren og er avhengig av å få ut publikasjoner relativt raskt?

Named persons i København

Den viktigste forskjellen handler likevel ikke om utformingen av opplæringen, men om hvilke ressurser som er tilgjengelig når den formelt er avsluttet. I korridorene på instituttet jeg satt på i København, hang det plakater med navn og kontaktinformasjon til det de kaller «Named persons». Dette er personer som oppnevnes ved hvert fakultet for å håndtere mistanker om forhold i strid med forskningsetisk praksis. De har taushetsplikt, og man kan også sende en mail når man er usikker på en situasjon selv.

Named persons kan minne litt om ordningen med vitenskapsombud som har blitt innført på et fåtall norske læresteder. I Norge er dette kun én person som har ansvar for et helt universitet, med alle de ulike forskningsetiske utfordringene hvert fag gir opphav til.

At terskelen er lav for å ta kontakt med en fagkollega man kan diskutere spørsmål konfidensielt med, bidrar til det viktigste elementet i en god forskningsetikkopplæring: at man fortsetter å diskutere utfordringer og spørsmål med andre.