Kunne gått enda tettere på

Av Arne Backer Grønningsæther, seniorforsker i Fafo

Redaktørene av boka Tett på profesjon, arbeid og politikk: Kvalitative metodeutfordringer og verktøy for å løse dem stiller innledningsvis en rekke spørsmål om «metodeutfordringer i et nytt forskningslandskap». Hovedspørsmålet er: «Hvordan kan forskere produsere kunnskap av høy kvalitet når de er tett på; når det er tette bånd mellom dem selv og de som det forskes på, eller mellom forskningsinstitusjoner, politikk, oppdragsgivere eller brukergrupper?» Redaktørene spør videre om metodiske utfordringer og hvilke verktøy som kan brukes.

Disse spørsmålene oppleves som svært relevante i hverdagen på et oppdragsforskningsinstitutt med relevans og praksisnærhet som viktige mål. Det er mitt utgangspunkt. Følgelig gikk jeg løs på de 13 kapitlene skrevet av enda flere forfattere, med stor interesse. 

Bakgrunnen for boka er et stort kunnskaps- og forskningsløft innenfor en rekke av profesjonsutdanningene i helse- og velferdsfeltet. Redaktørene påpeker at det fra ulike instanser, som Forskningsrådet, EU, departementer og organisasjoner, stilles stadig større krav om brukersamarbeid. Videre har behovet for tjenesteinnovasjon satt samskaping høyere på forskningens dagsorden.

Anvendt forskning og oppdragsforskning bidrar til forventninger om tettere samarbeid både med brukere og oppdragsgivere. Brukerorganisasjoner stiller krav om å bli tatt med i kunnskapsproduksjonen. Redaktørene av boka påpeker at det ligger store muligheter for metodeutvikling i disse forsknings- og innovasjonspolitiske tendensene.

Les også: Lærte en lekse om samarbeid

Lang tradisjon

Boka tar opp en rekke ulike temaer som bruk av deltakende observasjon, intervjuing, medierte intervjuer, ulike etnografiske tilnærminger, komparasjon, kritisk refleksjon, begrepsbruk, forskningsetikk, samarbeidsforskning og oppdragsforskning. I et utfordrende siste kapittel diskuterer May-Len Skilbrei hvordan forskningen kan skape ny kunnskap, ikke bare reprodusere gamle forståelser.

Men hvor nytt er dette forskningslandskapet? Jeg har ikke full oversikt over historien, men 70-tallets aksjonsforskningsprosjekter må vel sies å ha vært tett på? Og oppdragsforskningens betydning går vel i den norske konteksten i hvert fall tilbake til etableringen av de tematisk orienterte – og ofte departementalt etablerte – instituttene, altså mer enn 50 år.

På den annen side er det som forfatterne påpeker, skjedd en utvikling. Det gjelder både samfunnets forventninger til samhandling og samarbeid mellom de ulike aktørene, og mange forskeres egen forståelse av at det å være tett på gir nye muligheter til faglig utviklingsarbeid.

Les også: Oppdrag FOR godt utført?

Tankevekkende

Får forfatterne fram de metode- og fagutviklingsmulighetene som ligger i å være tett på? Jeg opplever at flere av bidragene argumenterer litt på defensiven, det er en tendens til forsvar av en posisjon i stedet for å diskutere offensivt mulighetene i denne posisjonen.

Det er imidlertid også mange eksempler på det motsatte, som Kristin Buviks kapittel om deltakende observasjon, Marte Mangsets kapittel om intervjuing og Lars E.F. Johannessen og Erik Børve Rasmussens kapittel om bruk av medierte intervjuer (telefon, video osv.). Halvard Vike tar opp hvordan tykke beskrivelser kan fange opp prosessuelle dynamikker i sosialt liv. Jeg leste disse og flere andre kapitler med stor interesse og tenkte at dette er tekster alle forskere som benytter kvalitative metoder, burde lese som påminning om både fallgruver og muligheter.

Les også: Utfordrer fysiske intervjuers gullposisjon

Systematisering av erfaringskunnskap er en viktig del av kunnskapsproduksjonen, ikke minst for velferdsstatens ulike profesjoner. Christine Øye tar i sitt kapittel opp forskningsetiske temaer særlig knyttet til samarbeidsforskning. Gjennom bruk av case presenterer hun utfordringer rundt frivillighet, konfidensialitet, og balansen mellom nytte og skade. Øye mener at jo tettere det samarbeides, jo vanskeligere blir det å følge prinsippene i Helsinkideklarasjonen, blant annet fordi kvalitativ forskning skjer i en prosess.

Makt og ydmykhet

Respekt for samarbeidspartnerne kombinert med at en ikke skal gå på akkord med forskningsresultatene, er grunnleggende i forskning som er tett på. Flere har påpekt at samarbeid mellom praktikere, brukere og forskere om kunnskapsutvikling og innovasjon også blir utfordret av økende krav om akademisk, internasjonal publisering.

To av de viktigste kravene til forskning er gjennomført og dokumentert metodebruk og gjennomtenkt etisk fundert tilnærming. Ofte retter vi oppmerksomheten mot for eksempel personvern og å unngå skade, men kanskje er det enda viktigere hva slags kunnskap vi jobber for å få fram. I forskning som er tett på, må vi unngå stigmatisering og marginalisering og gi brukergruppene kunnskap som kan bidra til bedre metoder og bedre tjenester. Der vil nærhet kunne hjelpe oss til nye og relevante tilnærminger.

Forskning med brukerutgangspunkt kan føre oss inn i konfliktfylte temaområder. Da blir de forskningsetiske utfordringene tydelige. Forskerne vil langt på vei sitte med det avgjørende ordet, vi vil ofte sitte med makt til å definere et problem. Dette krever ydmykhet, formidlingsevne og formidlingsvilje. Å gjøre personer til objekter i stedet for subjekter er en av samfunnsforskningens mulige fallgruver. «Ingen ting om oss, uten oss» har vært et viktig slagord, særlig i kampen for funksjonshemmedes rettigheter. Lignende utfordringer finnes i arbeid med mange utsatte grupper. Å være tett på er ikke bare et forskningsetisk problem, det er også en positiv forskningsetisk verdi.

Litt for forsiktig

Det er viktig å drøfte både etiske og metodiske implikasjoner av nærhet og samarbeid med de som er i sentrum av forskningen. Her synes jeg forfatterne kunne gått lenger i å ta fram særlig de etiske utfordringene, men også de positive mulighetene i å være tett på.

Boka er spennende, utfordrende og tankevekkende. Samtidig skulle jeg ønsket meg at den var enda dristigere i sine diskusjoner, særlig om etiske verdier og implikasjoner.