Institusjonenes ansvar handler om tilrettelegging

John-Arne Skolbekken, professor (NTNU), Geir Sverre Braut, seniorrådgiver (SUS), professor II (HVL)

Dette tilsvaret er kun publisert digitalt.

Professorene Ole M. Sejersted og Kirsti Strøm Bull kommer i Magasinet Forskningsetikk nr. 1/2024 med noen kritiske synspunkter på en uttalelse fra Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget). Saken det gjelder, handler i hovedsak om gjenbruk, men også manipulering, av mikroskopibilder ved publisering av flere forskningsartikler i et internasjonalt samarbeid der Universitetet i Bergen (UiB) er medvirkende.

Redelighetsutvalget ved UiB konkluderte i sin uttalelse med at prosjektleder ved UiB hadde opptrådt uredelig ut fra kriteriene i forskningsetikkloven og at det ikke var grunnlag for å rette systemkritikk mot universitetet. Den kritiserte forskeren brakte saken inn for Granskingsutvalget, som i sin uttalelse la til grunn at det her rett nok var brudd på normene om sannhetsbestrebelse, kvalitet og redelighet, og at den aktuelle forskeren hadde opptrådt uaktsomt, men ikke grovt uaktsomt. Det var dermed ikke grunnlag for å fastslå at det handlet om vitenskapelig uredelighet.

Videre la utvalget til grunn at bruk av programvare for å kontrollere for plagiat ved bildebruk kunne ha forhindret normbruddet, og at det er et institusjonelt ansvar å legge til rette for at forskere har tilgang til nødvendig infrastruktur for å sikre en forsvarlig forskning. Utvalget pekte videre på at det faktum at det er påvist bildemanipulasjon ved flere forskningsmiljøer også i Norge, tilsier at dette er noe som bør løses gjennom et samarbeid på tvers av forskningsinstitusjonene. Derfor konkluderte Granskingsutvalget at det foreligger en systemfeil på institusjonelt nivå.

Institusjonell tilrettelegging

Granskingsutvalgets uttalelse står for seg selv. Likevel vil vi, som begge var med på arbeidet med saken i Granskingsutvalget, kommentere noen av de momentene som Sejersted og Bull tar opp i sin kommentar. De synes å være enige med utvalget i at slik programvare som omtalt i uttalelsen, bør være tilgjengelig for forskerne. Men de trekker saken videre ved å peke på at de ikke tror at det er gjennomførbart å kreve at manuskripter skal sjekkes av institusjonen.

Det har heller ikke Granskingsutvalget lagt til grunn for sin uttalelse. Granskingsutvalgets uttalelse bygger på en vurdering av at det er et institusjonelt ansvar å legge til rette for at forskerne selv kan kontrollere for plagiat og manipulering av både tekst og bilder. Dermed kan heller ikke utvalgets uttalelse tolkes som innføring av sensur eller en innsnevring av forskerens frihet.

Systemfeil favner vidt

Sejersted og Bull stiller seg innledningsvis i sin kommentar uforstående til at en erfaren forsker ikke har maktet å avsløre bildebruken i dette tilfellet. Gitt at publisering av manipulerte bilder dessverre forekommer og har forekommet regelmessig over tiår, er ikke forskerens kritikkverdige prestasjon unik. Granskingsutvalget har kritisert forskeren for uaktsomhet, men omstendighetene i saken, blant annet med mange involverte, høykompetente forskere, gjorde at det var tvilsomt om dette kunne betraktes som grovt uaktsomt fra den kritiserte forskerens side. Vurderingen av forskerens handlinger som uaktsomme, men ikke grovt uaktsomme, er i tråd med konklusjonen som ble trukket av UiBs sakkyndige.

Ifølge lovverk og forskningsetiske retningslinjer har både enkeltforskere og institusjoner et selvstendig ansvar for at forskningen gjennomføres på en etisk forsvarlig måte. I vurderingene av mulige brudd på anerkjent forskningsetisk praksis er vurderingen av institusjonens ansvar rammet inn som en vurdering av hvorvidt det foreligger systemfeil. Denne innrammingen peker ikke bare i retning av plassering av ansvar, men også identifisering av mulige forebyggende tiltak.

Spørsmålet om systemfeil reflekterer en historisk utvikling som har gått fra søkelys på individuelle feil hos syndebukker og ulykkesfugler til erkjennelse av mer komplekse årsakssammenhenger. Denne forståelsen har vist seg fruktbar i forhold til forebygging av både sykdom og ulykker, som lovgiverne gjennom forskningsetikkloven har pekt ut som viktig også i forebyggingen av vitenskapelig uredelighet og andre brudd på anerkjent forskningsetisk praksis.

Av forarbeidene til forskningsetikkloven framgår det at hva som legges i systemfeil skal forstås i vid betydning. Erfaringene fra redelighetsutvalgenes rapporteringer til Granskingsutvalget så langt, indikerer at forståelsen av bredden av hva som kan forstås som systemfeil, ikke oppfyller lovgivernes intensjoner. Veilederen om institusjonenes ansvar for forskningsetikk kan være en kilde når den bredden skal tilstrebes framover.

Viktig debatt

Debatten Sejersted og Bull setter i gang er viktig og nyttig. Det kommer garantert flere saker der institusjons- og individansvaret må veies opp mot hverandre. Da er det viktig å erkjenne at heller ikke dette er et spørsmål om enten eller, men om både og. Vårt utgangspunkt er at institusjonene må legge til rette for forsvarlig forskning gjennom etablering av oppdatert infrastruktur og gode systemer. Å legge til rette for at den enkelte forsker velger riktig blir i så måte aldri feil. I saker som den aktuelle, er det også viktig å erkjenne at det institusjonelle ansvaret ikke bare omfatter en institusjon, men kan kreve samarbeid mellom flere institusjoner, både nasjonalt og internasjonalt.

I motsetning til Sejersted og Bull er vi ikke redd for at saken ved UiB kan benyttes som et eksempel på at ansvaret allment sett flyttes fra prosjektlederen over på institusjonen. Den er imidlertid en påminnelse om at slike saker er komplekse, og at forståelsen av denne kompleksiteten må utvikles om målet er å effektuere virksomme forebyggende tiltak.