Med kjærlighet som våpen

Været hinter om tematikken som står på agendaen for gruppen som er samlet på Göteborgs universitet: grått og trykkende. 15 personer har ryddet en langhelg i begynnelsen av april for å dykke ned i alt som er feil i akademia, og friheten som er på vei utfor stupet.

Eller vent. Det er kanskje ikke helt slik helgen skal forløpe?

– Jeg vil be dere bruke all deres frustrasjon og sinne knyttet til akademia i dag. Dere skal omfavne og kultivere disse følelsene, og ikke neglisjere dem. Men så skal vi transformere dem til noe kreativt og omsorgsfullt og medfølende.

Det er oppfordringen fra danske Maria Toft, en av initiativtagerne til samlingen med det poetiske navnet The Creation of a Free Scientist Movement.

Vær så snill, ikke stjel

Toft har nærmest blitt rikskjendis i Danmark, og også gjort seg bemerket i Norge, etter å ha vært med på å sette i gang to forskningspolitiske kampanjer i 2022. Gjennom #PleaseDontStealMyWork fortalte over 100 forskere sine historier om såkalt forskningstyveri eller grunnløst medforfatterskap. Senere samme år skrev over 2 000 forskere under på et åpent brev til danske politikere i kampanjen #Sætforskningenfri. Brevet advarte mot toppstyrte universiteter og press på forskningsfriheten.

I media har Toft fortalt om sine egne erfaringer med det hun beskriver som sexistiske og nedlatende holdninger, og at andre har forsøkt å ta æren for hennes ­arbeid. Hun har også fortalt om hvordan hennes engasjement i kampanjene førte til trusler og sjikane.

I januar sa hun opp stillingen sin som stipendiat ved Københavns Universitet gjennom et sju sider langt brev og en kronikk i den danske avisa Politiken. Der skriver hun at universitetene er ideenes arnested, men at en giftig fryktkultur gjennomsyrer dem og hindrer «de riktige spørsmålene» i å bli stilt.

Å skape et maleri

Sammen med tidligere kollega Ole Wæver har hun tatt initiativet til en ny, nordisk forskerbevegelse. Samlingen i Göteborg, som også følges online av noen, er frøet som de ser for seg skal spire og vokse til et helt nytt akademisk system. Den konkrete ambisjonen for helga kan synes utopisk: å lage et manifest i løpet av én dag.

Toft forteller sine medsammensvorne at hun til å begynne med tenkte på hvordan hun kunne få til endringer innad i akademia. Så innså hun at å gå imot noe paradoksalt nok er det samme som å bekrefte systemet det er en del av.

– Heller enn å forsøke å bekjempe det man er imot, er det mye mer effektivt å gå en annen vei og skape noe nytt, fastslår Toft.

Hun sammenligner forskningsprosessen med hvordan et maleri blir til. Det første stadiet er the loving stage, hvor man ser for seg og føler noe som ennå er usynlig. Deretter kommer det mer fysiske stadiet, hvor selve maleriet blir til – eller hvor forskeren er i felt, samler inn data eller utfører eksperimenter. Til slutt kommer stadiet hvor man kan se maleriet, eller kunnskapsproduktet, og folk kan snakke om det og kritisere det.

– Saken er at i akademia i dag er det nesten bare plass til dette siste stadiet. Det er ikke rom for å være virkelig, genuint kreativ og bare følge intuisjonen. Så akademia trenger kjærlighet, proklamerer Toft.

For mange spørsmål

Utfordringene unge forskere og stipendiater opplever i akademia, har fått mye oppmerksomhet både i Tofts hjemland og i Norge de siste årene. Ingvild Bergom Lunde ved Universitetet i Oslo er en av dem som har gitt tematikken et ansikt her til lands. I en kronikk i Khrono ga hun råd til stipendiater som opplever veilederbytter, intellektuell trakassering og mangelfulle systemer for konflikthåndtering. I et påfølgende intervju fortalte hun om sin egen vanskelige stipendiatperiode.

Nå har hun blitt leder for Stipendiatorganisasjonen i Norge og er en av dem som skal tilbringe helga i Göteborg.

– Jeg ville forlate akademia, men jeg er fortsatt her. Kort fortalt er jeg her fordi jeg håper at akademia kan endres, sier hun når deltagerne presenterer seg for hver­andre.

Om litt skal hun selv opp på podiet. Der skal hun vise fram dystre resultater fra flere undersøkelser blant stipendiater og postdoktorer, men også visjonene hun og Toft har for framtidas akademia.

Mens Bergom Lunde leter etter ny mening i akademia, har en annen ung kvinne i forsamlingen nettopp takket for seg.

– Jeg satt oppe i natt og skrev oppsigelsesbrevet mitt, forteller Natasha Fiig og forklarer at det var mye ved akademia hun stilte spørsmål ved. – Antakelig for mange spørsmål.

Les også: En syretest på akademisk ytringsfrihet

Den lyse siden

Norge, Danmark, Sverige, Portugal, Storbritannia, Frankrike, Tyrkia og Argentina. En forholdsvis stor bit av verden er representert i den tross alt lille gruppen som har bestemt seg for å bruke tre dager på å forandre forskningen – kanskje til og med skape en revolusjon.

Mange av dem er i 30–40-årene. Men langs pultrekkene sitter også noen med en lengre akademisk karriere bak seg. Enkelte, som Mark Grimshaw-Aagaard ved Aalborg Universitet, har til og med tilbrakt deler av den i fiendens leir.

 – Jeg burde vel nevne at jeg har vært en del av ledelsen i England og New Zealand, før jeg bestemte meg for å vende tilbake til «den lyse siden» for å bruke hjernen min igjen, vedgår musikkprofessoren og blir møtt med latter.

Deltagerne forteller om erfaringer med et konservativt system preget av uheldige maktstrukturer, selvsensur, ensomhet og at kvalitet forsvinner i jaget etter kvantitet.

Felles for dem alle er at de lengter etter frihet. Nøyaktig hva denne friheten innebærer, er de ikke umiddelbart enige om.

«Institutt for avansert lek»

Toft er tydelig på at hennes personlige drøm er hele forskerlandsbyer hvor fors­kere kan bo sammen med sine familier. Til Uniavisen har hun skissert et samfunn der de er delvis selvforsynte og gjeldsfrie, og hvor de lykkes med å forene familieliv med kreativ og nyskapende forskning.

Når hun og Bergom Lunde holder sitt felles innlegg, viser de fram ti konkrete forslag til organisering. De er hentet fra David J. Staleys bok Alternative Universi­ties: Speculative Design for Innovation in Higher Education. En favoritt er Institute of Advanced Play, hvor en leken tilnærming til kunnskap står sentralt.

– Ta for eksempel Niels Bohr og ­Wolfang Pauli, sier Toft, med henvisning til de to nå verdenskjente fysikerne. De jobbet en periode sammen på ­Københavns universitet.

– For hundre år siden var dette virkelig et senter for fantasi og lek. De jobbet selvsagt på en systematisk måte, men fordi de også hadde det gøy, tror jeg, utviklet de denne sprø ideen om kvantefysikk. Vi trenger denne gløden igjen.

En annen favoritt er tverrfaglige universiteter hvor studentene kan kombinere ulike fagområder, eller til og med ulike ferdigheter, som problemløsning, lederskap og fantasi.

Små og store skritt

Responsen er ikke unison applaus. For slike store vyer kan være vel og bra, men de må ikke gå på bekostning av mål som er lettere å nå, innvender enkelte av deltagerne. Det må skje noe på kort sikt også, både fordi dette er viktig i seg selv, og fordi engasjementet ellers kan dø ut, advarer de.

En av dem er Johan Frederik Storm, som er professor emeritus i nevrofysiologi og leder i Akademisk forum ved Universitetet i Oslo. Han mener akademia er ­rammet av en sterkt negativ utvikling i retning av mer autoritær ledelse, dårligere arbeidsmiljø, mer hemmelighold og økt ytrings­frykt. Det trengs konkret framgang som kan gi håp og starte en selvforsterkende prosess, argumenterer Storm.

 – Det er bra å tenke nytt og utvikle visjoner om noe som er helt annerledes, men på dette stadiet er det umulig å forutsi sikkert hva som vil lykkes. Så jeg tror vi må sikre framgang ved også å hindre forverring og endre det systemet vi har.

Les også: Skjult forfall i akademia

Rasmus Bjørn heier på ideen om en transformasjon av universitetssystemet. Men heller enn å bygge opp steder hvor folk både skal forske og bo, bør systemet legge til rette for at forskere kan bo der de vil, mener han. Slik blir det også lettere å knytte forskning og samfunn tettere sammen.

Selv har Bjørn fortsatt å bo med familien på et tettsted på Sjelland mens han er stipendiat ved Max-Planck-Institut i Tyskland.

– Jeg opplevde mye akademisk frihet under min ph.d. Så jeg kommer hit med et veldig optimistisk syn, sier han.

Strekk i laget

Når fredagens presentasjoner og diskusjon er over, virker mange litt slitne, og muligens litt i villrede. Vil dette fungere? Hvordan skal de klare å komme fram til et manifest de alle kan stille seg bak?

Kanskje kan neste punkt på programmet, en walk and talk i en av Göteborgs grønne parker, få det til å løsne. På vei gjennom byens gater blir det blir raskt et strekk i gruppen. Mens første pulje leder an i hurtig tempo, med parken i sikte, fordyper andre puljer seg i frustrasjoner og visjoner og blir hengende etter. Etter litt forvirring finner alle hverandre til slutt igjen ved den avtalte parken. Straks plasker det ned, og walk and talk blir til coffee and talk under tak.

Kaffe blir til middag, og pizza og erfaringer tygges og fordøyes.

Når lørdagen kommer og deltagerne igjen samles, er det som en bokstaveliggjøring av en klisje: Samtidig som gråværet erstattes av sol, letter stemningen i auditoriet.

Nå gjelder det. Selve manifestet skal tre fram. Mads Ejsing har fått oppgaven med å lede gjengen gjennom prosessen.

– Jeg tror at selv om vi er forskjellige, og det er ting vi er uenige om, er det også mer som forbinder oss enn vi tror, starter han.

Hva kan de leve med?

Gjennom en såkalt open space session, med tusj og plakater, skal de drodle, tegne, tenke og diskutere. De skal bli enige om noen overordnede tema, før de igjen setter seg ned og går i gang med selve skriveprosessen. Deretter skal flere dokumenter bli til ett – som til syvende og sist skal manifestere seg i et manifest.

Det må gis og tas, og det er umulig at alle skal få med alt de er opptatt av, understreker Ejsing.

– Så det handler ikke om hva vi alle kan enes om, men «hva kan jeg leve med?».

Mens noen blir stående og prate, griper andre ivrig fatt i tusjene. To og to setter de seg på gulvet. Oppdraget er å parvis bli enige om ett tema som er så viktig at de vil ha det med i manifestet. Trær og røtter tegnes fram, punkter stilles opp, og streker forbinder ord.

En intens halvtime senere er det tid for første deling og presentasjon. Jobbsikkerhet står det på én av plakatene. Åpne opp ­universitetene for offentligheten, står det på en annen, mens konkurranse/individualitet preger en tredje.

Her forlater Magasinet Forskningsetikks journalist det som kanskje er starten på en revolusjon.

Trøtt og fornøyd

Et døgn senere skal manifestet presenteres på Zoom for onlinedeltagerne. Toft sender først ut en innkalling med feil tidspunkt. «Beklager. Jeg gjorde en feil. (Jeg er trøtt)», oppsummerer hun i den nye innkallingen.

Og hun er kanskje trøtt – men samtidig strålende fornøyd, skal det vise seg. De har klart det. På skjermen lyser The Gothenburg Manifesto: et femsiders manifest med 15 punkter og en innledning som oppsummerer hvem de er, og hva de vil:

«Vi skriver dette manifestet i ydmykhet. Vi er klar over og takknemlige for det privilegiet det er å ha muligheten til å arbeide med forskning. Med dette privilegiet føler vi et ansvar for å rette oppmerksomheten mot forholdene i akademia i dag – først og fremst ut fra en bekymring for samfunnet og tiden vi lever i.»

Toft og hennes medskribenter fastslår at de vil skape en kollektiv bevegelse, som skal utforske nye måter å skape sann akademisk frihet på. I løpet av prosessen har bevegelsen for øvrig skiftet navn til Movement for a Free Academia.

Punktene er plassert under fire hovedtemaer: frihet og makt; fellesskap og omsorg; viten og kommunikasjon; og roller og rettigheter. Som Mads Ejsing antydet før skriveøkten, har ikke alle fått med alt de brenner for. Men det har blitt et kompromiss som alle kunne stå inne for, ifølge Toft.

Et frø til forandring

Tre uker senere er manifestet godt på vei ut i verden. Over 150 personer har signert. På telefon forteller Toft at hun er i full gang med å bearbeide journalister rundt omkring, koordinere med folk i andre land og finne ut av noen tekniske utfordringer.

– Det er alltid en del fotarbeid som må gjøres før snøballen begynner å rulle. Men dette er et langsiktig prosjekt. I manifestet skriver vi at det skal være et frø til forandring. Vi ønsker at det skal være en organisk prosess. Manifestet viser vår visjon, og samtidig inviterer vi forskere til å møtes på tvers, og så får vi se hvor det fører oss.

– Hvordan opplevde du samlingen i Gøteborg?

– Det var ekstremt positivt å være i en forsamling der man tenker på samme måte. Det er mye mer oppmuntrende å møtes om lengslene etter noe enn om frustrasjonen over noe.

Den beste versjonen av seg selv

Etter mange år som aktivist har Toft blitt mest sliten av det sinnet som finnes hos mange aktivister. Men hun blir også frustrert over oppgittheten som preger mange forskere, og den manglende troen på at endring er mulig.

– Det er merkelig, siden det å kunne forestille seg noe annet på en måte ligger i arbeidsbeskrivelsen til en forsker. Jeg tror det skyldes en utbredt fryktkultur, hvor det å uttrykke en drøm eller en forestilling høyt, er farlig fordi man går imot mange mektige og sterke økonomiske interesser. Det var deilig å møte noen som ikke var så redde, og som stod ved at de også ser for seg noe annet.

Les også: – Det er ikke farlig, du brekker ingenting

Tofts inntrykk er at mange har en forestilling om at store forandringer starter med det kollektive. Men egentlig starter de alltid med mange små endringer. Det er en mindre behagelig versjon å forholde seg til.

– Mennesker har ikke noe imot å være middelmådige eller dårlige versjon av seg selv. Det de fleste er redde for, er å være den beste versjonen av seg selv, for det krever at man noen ganger går imot normen. Det er der forandring skjer.