Utfordrer fysiske intervjuers gullposisjon

Etter pandemien har en del forskere blitt langt mer åpne for å ta i bruk det vi kaller medierte intervjuformer. Men det er fortsatt veldig vanlig å tenke at det er en form for kompromiss. At det er greit, men ikke det beste, forklarer Lars E. F. Johannessen, som er førsteamanuensis ved Senter for profesjonsforskning ved OsloMet.

En slik innstilling hadde han selv også inntil for noen år siden. I 2018 satte Johannessen i gang et prosjekt om erfaringer med AV1, en kommunikasjonsrobot for langtidssyke barn som må være lenge borte fra skolen.

– Vi kom på tanken at vi kanskje skulle bruke telefonintervjuer for å få et raskt overblikk over alle som var involvert. Vi tenkte åpenbart på det som en annenrangs metode og så ikke for oss at det skulle være noe som kunne bære hele prosjektet.

I kvalitativ intervjuforskning blir nemlig ansikt-til-ansikt-intervjuer betraktet som gullstandarden, altså den beste metoden. Argumentene er mange, blant annet at det er lettere å oppnå dyp kontakt raskt når man møtes ansikt til ansikt, at samtalen flyter bedre og svarene blir mer utfyllende.

– Men jeg ble overrasket over hvor god kontakt jeg fikk med folk på telefon, forteller Johannessen.

Les også: Strever med å dele «hyttehemmeligheter»

Metodefordommer

På samme kontor satt Erik Børve Rasmussen, som nå er førsteamanuensis ved Institutt for sosialfag, OsloMet. Han ble overrumplet av ivrige kommuneansatte da han skulle forske på utvikling av velferdsteknologi.

– Når jeg tok kontakt for å spørre om vi kunne ta et intervju, kom responsen ofte i form av en kalenderinvitasjon til et Teams-møte. Dette var før pandemien, og jeg hadde jo aldri brukt Teams eller Zoom, forteller Rasmussen.

Han valgte å gi det en sjanse.

Johannessen og Rasmussen regnet med at de kom til å «få litt pepper» for metoden når framtidige artikler skulle gjennom fagfellevurdering. Hvordan kunne de komme fordommene i forkjøpet? Det skulle bli gnisten til et felles engasjement, som manifesterte seg i et felles kapittel i boka Tett på profesjon, arbeid og politikk som kom ut tidligere i år.

Les omtale av boka: Kunne gått tettere på

Der argumenterer de to sosiologene for at det er på tide ikke bare å utfordre fysiske intervjuer som den selvsagte vinner, men å rive ned hele seierspallen. For ingen metode eller data er best i seg selv, er deres enkle budskap.

– Forskere må fri seg fra gullstandarddiskursens åk, hvor en rar prestisjerang avgjør at noen metoder er kulere enn andre. De må heller la seg styre av kreativitet og hvor godt metoden egner seg til det konkrete formålet, fastslår Rasmussen.

Ikke la trikken styre

Forskere som ikke svømmer i tid eller penger, intervjuer vanligvis personer som befinner seg i geografisk nærhet av dem selv, påpeker de to sosiologene. I verste fall kan det bidra til at forskningens bilde av samfunnet blir fordreid fordi viktige perspektiver og erfaringer ikke får innpass.

En åpenbar fordel med medierte intervjuer er at verken forskeren eller informanten trenger å reise noe sted. I stedet for å la et relativt begrenset geografisk område sette begrensningene, kan forskningsspørsmålet lede vei.

– Forsker vi på velferdstjenester, trenger vi ikke begrense oss til Oslo. Vi kan heller tenke på om det er noen interessante forskjeller mellom små og store sykehus eller små og store NAV-kontorer. I stedet for å la oss styre av hvor vi enkelt kan komme oss med trikken eller t-banen, kan vi gå etter hvem det er interessant å prate med, sier Johannessen.

Hans erfaring er at medierte intervjuformer også øker sannsynligheten for at informantene vil stille opp. Travle mellomledere med stappfulle jobbkalendere eller småbarnsforeldre i tidsklemma sier lettere ja til en prat på telefon eller videochat.

– Jeg har snakket mye med foresatte til langtidssyke barn, som lever forferdelig tunge liv. Jeg har hørt oppvaskmaskina bli satt på, og det er tydelig at de kunne gjennomføre intervjuet fordi de samtidig fikk multitaske hjemme. De måtte ikke dra fra sitt syke barn for å møte meg på OsloMet.

Et beskyttende skjold

Men spiller det noen rolle at forskerne kan få tilgang på flere stemmer og perspektiver? Medierte intervjuer gir jo uansett mindre og dermed dårligere data enn ansikt-til-ansikt-intervjuer, innvender skeptikerne.

For på telefon kan man ikke se den man snakker med, og da får man mindre informasjon enn om man møtes ansikt til ansikt. Video hjelper litt, men er likevel ikke det samme som å være fysisk til stede med et annet menneske.

Rasmussen advarer likevel mot å tenke for mye på hvilken tilnærming som gir mer eller mindre data.

– Det kan hende at det du får, er andre data, fordi kommunikasjonsformene er forskjellige.

Johannessen gir følgende eksempel:

– Flaue eller sensitive tema kan være lettere å snakke om når du ikke sitter ansikt til ansikt med noen som kan se rødmen stige opp eller tårene renne. Avstanden kan fungere som et beskyttende skjold.

Ifølge OsloMet-forskerne er det uansett mange forskere som lar seg overraske over hvor gode data de får med medierte intervjuformer.

– Vårt tips er å gi de medierte intervjumetodene en sjanse. Hvis man er villig til å prøve og feile litt, så kan man få svært gode data over telefon eller videochat, sier Johannessen.

Fraværende i faglitteraturen

Selv om Johannessen og Rasmussen vil løfte medierte intervjuer fram fra skyggenes dal, er det ikke slik at de er for eller mot den ene eller andre metoden.

– Vi vil ikke erstatte én gullstandard med en annen. Forskere må ikke slutte å intervjue ansikt til ansikt, og de må selvsagt også vurdere andre relevante metoder, som deltagende observasjon, sier Rasmussen.

Det de ønsker seg, er en mer nyansert tilnærming, der styrkene og svakhetene til de ulike intervjuformene vurderes nøye ut fra sammenhengen de skal brukes i.

Samtidig som videochat har blitt stadig vanligere i forskningen, omtales det i svært få fagbøker og gjenspeiles heller ikke i undervisningen. For at stipendiater og forskere skal ta gode valg, trengs det mer relevant metodelitteratur, mener de to samfunnsforskerne.

– Behovet for informasjon er prekært, fastslår Rasmussen.