Vitenskapsombud vil ha redelighetssaker fram i lyset

Forskningsinstitusjoner i Norge er pålagt å ha et redelighetsutvalg (noen steder også kalt forskningsetisk utvalg). Disse bidrar vanligvis i behandlingen av saker om mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer.

– Jeg mener at alle uttalelser fra behandling i ethvert forskningsetisk utvalg skal publiseres. Det er ingen god grunn til å holde disse skjult, fastslår Knut Ruyter.

Publisering er viktig av flere grunner, blant annet for transparens og læring, mener han.

– Så kan man selvfølgelig diskutere hvor åpne og detaljerte uttalelsene skal være, for eksempel når det kommer til navn og arbeidssted. Samtidig er det viktig at uttalelsene ikke er så overfladiske og «snutte» på hvilke vurderinger som er gjort, at man likevel ikke kan lære noe av dem.

En balansegang

Ruyter trekker fram Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning som et foregangseksempel. Utvalget har siden oppstarten i 2007 publisert alle sine uttalelser på nett.

Les også: Granskingsutvalget på ville veier?

Jurist Annette Birkeland har vært sekretariatsleder i Granskingsutvalget og leder nå Felles redelighetsutvalg for Universitetet i Sørøst-Norge og Høgskolen i Innlandet. Hun understreker at det ikke er noe lovkrav om å publisere uttalelsene, men at offentlige institusjoner har en plikt til å journalføre dem. Dermed kan de som ønsker innsyn, be om det, og hovedregelen er at det skal gis innsyn.

– Spørsmålet blir da om man skal gå lenger, om man ønsker å være ledende på åpenhet ved å legge ut uttalelsen åpent for alle. Balansegangen i en slik vurdering blir enkeltpersoners privatliv og personvern opp mot allmennhetens interesse, forklarer Birkeland.

Hun påpeker at det er viktige forskjeller mellom institusjonenes behandling av saker som gjelder mulige brudd på forskningsetiske normer, og Granskingsutvalgets behandling.

Institusjonene og deres redelighetsutvalg behandler langt flere typer saker av ulik alvorlighetsgrad, og de kommer inn i sakene på tidligere stadier. Det er ikke opplagt at det er riktig å bidra med informasjon og skape oppmerksomhet i alle disse tilfellene, mener Birkeland.

Kikke utvalgene i kortene

Magasinet Forskningsetikk har lett på institusjonenes nettsider og snakket med representanter for mange av utvalgene. Omtale av saker finnes i årsrapporter, mens svært få publiserer uttalelsene på nettsidene sine. Dette gjelder også utvalget som Birkeland leder.

Ved vitenskapsombud Ruyters arbeidssted, UiO, står det «Oppdateres snart» under oversikten over uttalelser fra forskningsetisk utvalg. Sekretariatet kan informere om at planen er å publisere flere av de ferskeste uttalelsene før sommeren. Leder for utvalget, Bjørn T. Ramberg, håper de vil bli lest.

– Publisering er viktig av to grunner. Den ene er at folk kan kikke utvalgene i kortene. Den andre er å skape bevissthet om hvilke hensyn som spiller en rolle i forskningsetikken, hva man må passe på, og hvordan man kan bli bedre til å fremme en god forskningsetisk kultur.

Les også: Det syndes i vitenskapen

Skal få bedre oversikt

Hos NTNU ligger det enn så lenge ingen uttalelser åpent tilgjengelig.

– Men dette er et veldig timely spørsmål, er responsen fra leder av Forskningsetisk utvalg, Rune Nydal.

Han forteller at NTNU nettopp har ferdigstilt en revisjon av retningslinjer for håndtering av mistanke om uredelighet samt mandat for forskningsetisk utvalg. Resultatet skal blant annet bli mer åpenhet, som igjen kan bidra til økt likebehandling.

NTNU har hatt et forskningsetisk utvalg siden 2014. Som hos mange andre institusjoner skal saker primært bli behandlet ved de respektive fakultetene. Forskningsetisk utvalg har ikke følt seg trygg på at de har hatt oversikt over saker som er behandlet på NTNU, ifølge Nydal.

– Først nå har vi et regime hvor alle alvorlige saker skal vurderes av forskningsetisk utvalg før fakultetene tar sin endelige avgjørelse. Utvalget utarbeider en anonymisert offentlig uttalelse når saken er avsluttet på NTNU.

Oppmerksomhet på godt og vondt

På nettsidene til Høgskolen i Østfold (HiØ) får vi napp. Etter en omlegging av systemet i 2023 fikk høgskolen nytt redelighetsutvalg. Samtidig ble det bestemt at utvalgets uttalelser skulle publiseres.

Anne Marthe Fosdahl Wium, som er sekretær for utvalget, forteller at de skriver en utdypende uttalelse til arkivet og en mer kortfattet versjon til nettsidene. Begge er anonymisert. Hovedpoenget er å informere om at redelighetsutvalget har behandlet en sak, de viktigste momentene den omhandlet, og hva som ble utfallet.

I den hittil eneste uttalelsen oppsummeres saken på knappe 16 linjer. Forskeren har ikke vært vitenskapelig uredelig, fastslår den.

Ifølge HiØs retningslinjer for behandling av uredelighetssaker skal høgskolen sørge for renvasking av personer som er påklaget, men ikke blir funnet uredelige, noe som også anbefales i forarbeidene til forskningsetikkloven. Dette ble et viktig punkt da utvalget skulle evaluere behandlingen av sin første sak. De diskuterte spesifikt rutinen med å offentliggjøre uttalelser.

– Det er også en risiko for at vi gir mer oppmerksomhet til saker som er lite kjent, sier Fosdahl Wium.

– Utvalget landet på at det var ryddig å publisere, men at det ikke er noe vi lager noen nyhetssak av.

Les også: Varsla om omfattande fusk

Ønsker nasjonal samtale

Universitetet i Bergen er en av mange som ikke offentliggjør redelighetsutvalgets uttalelser. De har heller ikke umiddelbare planer om å endre på dette. Utvalgsleder Benedicte Carlsen, som også er viserektor, er opptatt av åpenhet. Uttalelser kan vise folk at det er mulig å ta opp saker, og at de blir behandlet seriøst, ser hun for seg.

I motsatt vektskål legger hun risikoen for å bli hengt ut og den ekstra belastningen det kan medføre for dem som har gjort noe galt.

– Jeg synes det er forskjell på at uttalelsene er tilgjengelige for dem som er spesielt interesserte, deriblant mediene, og at vi legger til rette for at alle skal kunne følge med på alt vi behandler av saker – særlig de som det ikke kom noe ut av, fastslår Carlsen.

Hun mener publisering er ett av flere vanskelige spørsmål redelighetsutvalgene baler med, og som det må snakkes mer om.

– Vi har altfor lite diskusjon om slike spørsmål. Det er viktig å få en nasjonal samtale om dem, sier hun.