Tema: Uredelighet i forskning
Denne temasiden tar for seg uredelighet i forskning: Hva er vitenskapelig uredelighet, hvordan skal uredelighet håndteres og hvordan kan det forebygges? Målet er å gi leseren en kort introduksjon, samt vise til sentrale ressurser.
| Våre temasider er korte oversiktstekster som skal løfte frem og opplyse om sentrale forskningsetiske temaer og problemstillinger. Tekstene henviser til relevante ressurser og referanser til videre lesning. |
Hva er uredelighet i forskning?
Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) skiller mellom vitenskapelig uredelighet og uredelighetssaker. Vitenskapelig uredelighet er definert slik:
«Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som er begått forsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning» (§ 8, annet ledd).
Lovverk
De viktigste lovene som regulerer forskningsetikk i Norge er Lov om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) og Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven).
Helseforskningsloven er rammeverk for å sikre god og etisk forsvarlig forskning i medisin og helsefag. Den gjelder for medisinsk og helsefaglig forskning på mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger, og bygger blant annet på Helsinkideklarasjonen, The Declaration of Helsinki (World Medical Association (WMA) 2024).
Se også: Forskningsetikkloven (FBIB)
Helseforskningsloven (FBIB)
Forfalskning, fabrikkering og plagiering (ofte forkortet FFP) trekkes frem som alvorlige brudd, da dette anses som klare brudd på sannhetsnormen i forskning. Sannhetsnormen er knyttet til saklighet, klarhet, etterrettelighet og etterprøvbarhet, og er en forutsetning for forskningens pålitelighet og kvalitet. For mer om sannhetsnormen og andre forskningsetiske normer, se Introduksjon til forskningsetikk. For mer om brudd med god vitenskapelig praksis, se Et alvorlig brudd på god vitenskapelig praksis.
I forskningsetikkloven omtales saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer som «uredelighetssaker». (forskningsetikkloven § 6). I forarbeidene til forskningsetikkloven skilles det mellom «alvorlige og mindre alvorlige tilfeller av slike mulige brudd» (Prop. 158 L (2015–2016), kapittel 5.2.1).
Forskningsetiske retningslinjer og veiledere utarbeidet av De nasjonale forskningsetiske komitéene (FEK) bruker ikke begrepet «vitenskapelig uredelighet». Retningslinjene er rettet mot å fremme god vitenskapelig praksis og er rådgivende ressurser til bruk i opplæring og forskning. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) omtaler plagiat, fabrikkering, forfalskning, fordreining og fortielse som «uforenelig med god vitenskapelig praksis» (NESH 2021, retningslinje 10-12). Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har på samme måte fokus på god vitenskapelig praksis, og mulige avvik fra dette (NENT 2024, retningslinje 5-8).
Når det gjelder medisinsk og helsefaglig forskning, skal alle slike prosjekter forhåndsgodkjennes av en regional komité, i tråd med bestemmelser i helseforskningsloven (se faktaboks). Forskningsprosjekter som ikke har rett godkjenning eller ikke følger vilkårene for godkjenningen, kan klages inn til Statens Helsetilsyn.
Omfang av uredelighet i Norge
Internasjonalt
Internasjonalt omtales alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis omtalt som «research misconduct» eller «misconduct».
I The European Code of Conduct for Research Integrity (All European Acedemies ( ALLEA)) defineres «research misconduct» som fabrikkering, forfalskning og plagiering (FFP).
Praksis som forvrenger forskningsresultatet eller skader integriteten til forskere eller forskningsprosessen omtales som «further violations of good research practice», og det listes opp en rekke eksempler på slike brudd.
I 2018 publiserte De nasjonale forskningsetiske komitéene, Universitetet i Bergen og Høgskulen på Vestlandet første rapport fra den nasjonale RINO-undersøkelsen (Research Integrity in Norway). Undersøkelsen inkluderte nesten 7300 respondenter. Av disse vedgikk 66 personer å ha vært involvert i FFP de siste tre årene: 12 vedgikk fabrikkering, 19 falsifisering og 35 plagiering.
Drøyt 40 % av respondentene svarte at de har begått en eller flere diskutable praksiser, som å tildele forfatterskap urettmessig eller kopiere kildehenvisninger, i løpet av de siste tre årene.
En undersøkelse blant ph.d.-kandidater og forskere ved det medisinske fakultetet på UiO, har sett på blant annet forekomst av vitenskapelig uredelighet fra 2010-2020. 1,1 prosent av deltagerne rapporterte å ha vært involvert i FFP. 0,9 prosent rapporterte å ha presentert resultater på en misvisende måte. Studien finner også at holdninger og handlinger endrer seg lite i løpet av tiårsperioden.
Hvordan forebygge uredelighet?
Rapporten Diskutabel forskningspraksis: holdninger og handlinger fra RINO-undersøkelsen tok for seg mulige forklaringer på den høye forekomsten av diskutable forskningspraksiser (se under «Omfang av uredelighet i Norge»). Et vesentlig funn var mangel på opplæring: Nesten 40 prosent av respondentene hadde aldri fått undervisning i forskningsetikk.
Verdenskonferansene i forskningsintegritet ((WCRI)
WCRI har utgitt viktige globale ressurser for spesifikke temaer:
Singapore Statement (2010) skisserer generelle retningslinjer for forskningsintegritet
Montreal Statement (2013) angir prinsipper for pålitelig forskningssamarbeid på tvers av land, fag, sektorer og disipliner
Hong Kong Principles (2019) angir prinsipper innrettet mot å eksplisitt anerkjenne og belønne forskere for atferd som fører til pålitelig forskning for å unngå tvilsom forskningspraksis
Cape Town Statement (2022) tar til orde for å fremme forskningsintegritet gjennom global rettferdighet og likeverd i forskning.
I Norge er det forskningsinstitusjonene som har ansvar for å gi opplæring til de som jobber med forskning. En av de mest sentrale oppgavene for De nasjonale forskningsetiske komitéene (FEK) er å bistå institusjonene i dette arbeidet. FEK har blant annet utarbeidet forskningsetiske retningslinjer og veiledere, som er rådgivende ressurser til bruk i opplæring og forskning. Noen retningslinjer og veiledere gjør seg gjeldende på tvers av fagfelt og disipliner, mens andre er spesifikke for enkelte fag eller forskningsfelt.
For mer om anerkjente forskningsetiske normer, se Introduksjon til forskningsetikk
FEK har også utarbeidet Veileder om institusjonenes ansvar for forskningsetikk (2023). Veilederen har som formål å «være en ressurs for institusjonen i arbeidet med å ivareta det brede ansvaret for forskningsetikk».
Alle EU-finansierte prosjekter må følge The European Code of Conduct for Research Integrity (ALLEA 2023), retningslinjer utarbeidet av All European Academies (ALLEA). Les mer om ALLEAs retningslinjer her: Sentralt rammeverk for forskningsetikk i Europa i ny versjon
Behandling av uredelighetssaker
I henhold til forskningsetikkloven (§ 6) skal mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer behandles av forskningsinstitusjonene.
Forskningsinstitusjonene skal ha redelighetsutvalg, og de skal rapportere saker om mulige alvorlige brudd på anerkjente forskningsetiske normer til Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget).
Antologi: Vitenskapelig (u)redelighet
Les mer om uredelighet i forskning i denne antologien utgitt av De nasjonale forskningsetiske komiteene i 2016.
For rapportering til Granskingsutvalget, se Veileder for forskningsinstitusjoners rapportering til Granskingsutvalget.
Granskingsutvalget er en del av De nasjonale forskningsetiske komitéene og arbeider med forebygging av uredelighet og veiledning knyttet særlig til behandling av saker ved forskningsinstitusjonene. Utvalget er også klageinstans for uttalelser som har konkludert med at forsker har opptrådt vitenskapelig uredelig. En eventuell klage må gjøres av forskeren selv. Granskingsutvalget kan i tillegg iverksette gransking på eget initiativ. Se Granskingsutvalgets uttalelser.
Forskere skal ha mulighet til, og har i visse tilfeller plikt til, å varsle om forhold som er i strid med forskningsetiske prinsipper (NENT 2024, retningslinje 21). De har samtidig et ansvar for å vurdere mulige konsekvenser av varslingen, og å ta grep for å identifisere hvilke varslingskanaler som er mest egnet til å minimere konflikter.
The European Network of Research Integrity Offices (ENRIO) har utarbeidet en håndbok for beskyttelse av varslere.
For informasjon om systemer for håndtering av brudd på god vitenskapelig praksis i andre europeiske land, se rapporter hos The European Network of Research Integrity Offices (ENRIO).